La oljen ligge og omfordel verdiene

Av Per Ranestad, stedlig representant i Latin-Amerika og Orrvar Dalby, utlandsjef i Norsk Folkehjelp.

Å la rike land som Norge betale for at fattige land som Ecuador lar være å pumpe opp olje i regnskogen, framstår som et besnærende bidrag til å løse klimakrisen og til å forvalte unike urskogsområder i øvre Amazonas. Utfordringen Ecuador står overfor i Yasuni i Amazonas har sin parallell i den norske debatten om å utvinne eller la oljen ligge i Lofoten og Vesterålen. Ecuadors forslag har utvilsomt en positiv grønn effekt. Kan det ha en tilsvarende positiv effekt på sosial fordeling av ressursene i landet?

Klimatiltak og klimarelatert bistand kan ikke løsrives fra spørsmål om sosial ressursfordeling i et Nord-Sør perspektiv. Samtidig må det ses i lys av sosial urettferdighet, fattigdomsbekjempelse og omfordeling på nasjonalt nivå.

Foto: Øystein Sassebo Bryhni/Norsk Folkehjelp

Ecuadors ”ITT-Yasuni”-prosjekt belyser disse dilemmaene godt. Prosjektideen er god: Ecuador tilbyr å la være å utvinne olje i regnskogområdet Yasuni nasjonalpark. Dette er positivt for det lokale og globale klimaet fordi en både oppnår mindre oljeutvinning og mindre avskoging. Slik Terje Osmundsen påpekte i sin kronikk i Aftenposten (11.10.09) tilsier målet om maks to graders oppvarming at de fleste ikke-oppdagede fossile ressurser bør bli liggende i bakken. Til gjengjeld ber Ecuador om kompensasjon fra de rike landene. ITT-Yasuni-feltet har et potensial på 900 millioner fat og inntektstapet ved å la oljen ligge i jorda er beregnet til 700 millioner dollar årlig. Ecuador vil ta tapet hvis det internasjonale samfunn betaler halvparten i tolv år. På FNs høynivåmøte om klimaendring i september sa president Rafael Correa at: ”Vi vil ta på oss byrden, men krever at det internasjonale samfunn deler ansvaret og tar en minimumskompensasjon for de miljømessige goder vi genererer og som hele kloden nyter godt av...”.

ITT-Yasuni-prosjektet bygger altså på ideen om omfordeling fra nord til sør. Men hva betyr det å avstå fra oljeinntekter for utvikling og omfordeling internt i Ecuador? En kan si at prosjektet bidrar til en bedre sosial fordeling innenlands ved at kompensasjonen fra industriland er tenkt brukt til sosiale tiltak for utsatte urfolksgrupper i regnskogen, miljøtiltak og kompensasjon for inntektstap i statsbudsjettet. Prosjektet må imidlertid også ses i lys av andre sider ved landets utvikling.

Ved å øke offentlige utgifter har Correa-regjeringen klart å redusere andelen fattige i befolkningen. En mer progressiv inntektsskatt er innført og innkreving av skatter og avgifter effektivisert. Tiltakene for omfordeling er likevel for beskjedne til at avstanden mellom fattig og rik er nevneverdig redusert. Regjeringen har til nå ikke definert hvilke kostnader inntektstapet ved å la olje ligge skal gå utover, eller hvem som skal betale. Hvilken sosial profil vil kuttet få?

Med oljekrisen i 1973 og oljeboomen i Ecuador, kom parolen om billig bensin til folket. Subsidier ble innført og utenlandsgjelden økte. Forsøk i 1997 på å ta bort drivstoffsubsidiene ble stoppet av store demonstrasjoner som veltet presidenten.

Correa-regjeringen holder fortsatt prisen på under 2 kroner for en liter bensin. Subsidiene er svært kostbare og kommer først og fremst middels- og høyinntektsgrupper til gode. De fattige utgjør nesten halvparten av befolkningen men mottar kun en femdel av de samlede drivstoffsubsidiene. I perioden 2005-2008 brukte staten 65 prosent mer på drivstoffsubsidier enn på helse og utdanning. Hittil har verken Correa eller de sosiale organisasjonene tatt initiativ til endringer i subsidiepolitikken, ei eller til offentlig debatt om denne.

Begrunnelsen for kompensasjon fra industriland er at Ecuador er et utviklingsland. Industrilandene har et spesielt ansvar for å finansiere klimatilpasning i utviklingsland, noe som i dette tilfellet kunne være et bidrag til en omstilling i Ecuador bort fra å være en ren råvareleverandør. Samtidig er det nødvendig med en sunn utviklingspolitikk med rettferdig fordeling av ressursene. Omfordeling av ressurser internt kan ha større positiv utviklingseffekt enn bistand utenfra. Correa-regjeringen har en historisk mulighet til å la subsidiene løfte de fattige. Det vil gi en bedre sosial profil, mindre utgifter for staten og mindre press på å ta opp olje. Derfor må internasjonal ”grønn” kompensasjon for å la oljen ligge knyttes til ”rød” kondisjonalitet om sosial omfordeling lokalt.

Videre bør Norge fortsette initiativet til ”Olje for utvikling” og bidra til samfunnsdebatt og ny politikk i Ecuador knyttet til miljø, forvaltning av oljeinntektene, samt et sosialt progressivt alternativ til dagens drivstoff-subsidier. Dialog mellom regjeringen og organisasjonene vil være et viktig skritt i den retning.