Kartlegging og analyse

God kartlegging og analyse er avgjørende for at vi skal kunne fokusere ressursene våre på de områdene der de vil ha størst effekt for menneskers liv.

De viktigste prosessene som Norsk Folkehjelp benytter i vår kartlegging og analyse av et mine- eller blindgjengerproblem kalles Baseline Survey, Impact Assessment og Land Release.

Baseline Survey
På vegne av nasjonale myndigheter i land som har et udefinert mine- eller eksplosivproblem kan Norsk Folkehjelp gjennomføre landsomfattende grunnkartlegginger. En slik kartlegging, som kalles Baseline Survey gir nødvendig informasjon om problemets omfang (størrelse i kvadratmeter, minetyper og ammunisjonstyper, topografisk informasjon og så videre) og gir klare anbefalinger om hvilke ressurser som trengs for ryddingen (hunder, maskiner eller manuelle ressurser). Like viktig er det at en slik grunnkartlegging gir de nasjonale myndighetene viktig informasjonen om den sosioøkonomiske virkning minene eller de eksplosive krigsetterlatenskapene har på lokalbefolkningen.

Kartleggingen er derfor av avgjørende betydning for prioriteringen av hvilke områder som er viktigst, hvor ryddingen vil ha størst virkning osv. Grunnkartleggingen er også det viktigste verktøyet landets regjering har når den skal utvikle en nasjonal strategi for hvordan landets mine- og/eller eksplosivproblem skal angripes. Thailand, Jordan og Etiopia er eksempler på land der Norsk Folkehjelp har gått igjennom all relevant informasjon i deskstudier, utført landsomfattende kartlegging og fått en nasjonal oversikt over problemet. Det er avgjørende å bruke den nødvendige tid på dette, for å unngå at man trekker forhastede konklusjoner om et lands problem og derfor bruker tid og penger på å rydde områder der det ikke er noen miner eller blindgjengere. Et godt eksempel på dette er Malawi, et land som man trodde hadde et mineproblem, men som etter Norsk Folkehjelps kartlegging umiddelbart kunne be om å bli fjernet fra listen over minerammede land.

Impact Assessment
Impact Assessment er en metode som letter, støtter og bidrar til en bærekraftig forbedring av de sosioøkonomiske leveforholdene for befolkningsgruppene i områder som er berørt av miner og blindgjengere. For å kunne gjennomføre Impact Assessment på en god måte ser vi på problemet på en holistisk måte og tar i betraktning et stort antall faktorer som påvirker menneskers liv i de rammede områdene. De enkelte oppdragene våre skal ikke bare sees som en geografisk del av et større minebelte, men som et lokalsamfunn. Impact Assessment-metodologien forsøker å sikre denne tilnærmingsmåten gjennom grundige sosioøkonomiske studier.

Impact Assessment inndeles i forskjellige faser, som alle må gjennomføres for hvert enkelt oppdrag. Den siste Impact Assessment-fasen skal verifisere hva den faktiske effekten av den gjennomførte ryddingen har vært, slik at vi kan sammenligne dette med den effekt som var forventet på grunnlag av den første analysen. Den siste fasen blir gjennomført til en passende tid etter ryddingen av områder (omtrent seks måneder). Dersom det blir stadfestet at det er forskjeller mellom den forventede og den faktiske effekt, så blir dette undersøkt og oppsummert i en egen evaluering. Denne prosessen gjør det mulig å identifisere svakheter og muligheter for forbedringer i både Impact Assessment-metoden og i aktivitetene våre under og etter rydding. Evalueringen blir derfor et nyttig verktøy for våre fremtidige kartlegginger og analyser samt ryddeoperasjoner.

Impact Assessment og den endelige planen for rydding gir verdifull informasjon for både Norsk Folkehjelp og andre organisasjoner for innsats på komplementerende områder. Ett slikt praktisk eksempel er ryddeplanen for Vavuniya på Sri Lanka, som ble brukt som et planleggingsverktøy for såkalte “Quick Impact”-prosjekter finansiert av UNHCR og SOLIDAR, for å kunne identifisere sårbare samfunn som trengte hjelp også etter mineryddingen.

Land Release
Land Release (norsk: “frigiving av landområder”) er trolig den mest betydningsfulle nyvinning innen mine- og eksplosivrydding de siste tiårene. Norsk Folkehjelp har utviklet denne metodologien i nært samarbeid med Geneva International Centre for Humanitarian Demining (GICHD). Land Release sees av mange som et paradigme-skifte i måten å tenke på og tilnærme seg et gitt lands mine- og eksplosivproblem. Initiativet kom som en reaksjon på at man innså at det ofte ble brukt verdifull tid og kostbare ressurser på å drive mine- og eksplosivrydding i områder der det viste seg å ikke finnes miner eller blindgjengere likevel.

Det er en stor utfordring å avgrense et mine- eller blindgjengerproblem, både politisk, konseptuelt og teknisk sett. For eksempel finnes det altfor ofte ingen mønstre eller logikk i hvordan minene har blitt lagt ut, og heller ingen minefeltkart. Videre er det en uheldig kjensgjerning at i den humanitære mine- og eksplosivryddingens tidlige historie, så førte kartleggingen som ble gjort ofte til en overvurdering av størrelsen på områdene som det var mistanker om at inneholdt miner eller blindgjengere. Noen ganger ble også områder feilaktig identifisert som rammet. Dette førte altså til sløsing med tid, penger og ressurser.

Norsk Folkehjelps svar på disse utfordringene er utviklingen av vårt program for Land Release. Denne metoden gjelder kort sagt de tiltakene som treffes før man iverksetter fulle rydderessurser. Det legges vekt på bruk av kartlegging for å kunne frigi landområder. Dette gjør at kostbare og tidkrevende rydderessurser kan settes inn der det faktisk er mest bruk for dem, og at land kan frigis raskere for bruk til husbygging, infrastrukturprosjekter, landbruk og annen utvikling.

Den første fasen i Land Release er Non-Technical Survey (NTS) (norsk: Ikke-Teknisk Kartlegging), hvor man samler inn og analyser nye og eksisterende opplysninger om områdene som mistenkes å inneholde miner eller blindgjengere. Et slikt område kalles Suspected Hazardous Area (SHA) (norsk: Mistenkt Farlig Område). Bare på grunnlag av innhenting av informasjon som viser at området faktisk ikke er rammet, kan man ofte kansellere deler av et SHA og frigi det for bruk. Denne frigivingen kan altså skje uten noen bruk av rydderessurser. Et område som på grunnlag av analysen bekreftes å være farlig kalles Confirmed Hazardous Area (CHA) (norsk: Bekreftet Farlig Område). En grense (et polygon) blir trukket opp rundt dette området.

Neste fase er Technical Survey (TS) (norsk: Teknisk Kartlegging). Vi bruker da en eller flere ryddeverktøy (f.eks. hunder, manuelle ryddere eller ryddemaskiner) og går inn i de farlige områdene for å se etter tegn på miner og blindgjengere, mønstre osv. Vi samler informasjon som sier noe om hvor det farlige områdets ytterkant er. Slik omdefinerer og reduserer vi området og polygonet ytterligere, og områdene som faller utenfor kan frigis. Ved hjelp av Technical Survey kan vi også bestemme hvilke rydderessurser som passer best til et gitt område. Etter gjennomført Technical Survey lager vi detaljerte ryddeplaner.

Med Land Release-konseptet er selve ryddingen dermed den siste fasen og den siste metoden som blir brukt. Når det er mulig setter vi altså ikke inn rydderessurser før etter at vi har konkludert med at det faktisk finnes miner i bakken, og vi vet størrelsen på det rammede området (polygonet) og hvilke ressurser vi ønsker å sette inn hvor og når.