Forbudet mot antipersonellminer

Minekonvensjonen er den internasjonale avtalen som forbyr antipersonellminer. Den har vist seg å være et imponerende kraftfullt instrument for å løse den humanitære krisen forårsaket av bruk av miner. Antipersonellminer blir ikke lenger betraktet som et akseptabelt våpenvalg.

Minekonvensjonens offisielle tittel er “Konvensjon om forbud mot bruk, lagring, produksjon og overføring av antipersonellminer og om ødeleggelse av slike miner”. Den ble vedtatt i 1997 og trådte i kraft i 1999.

Konvensjonen forplikter medlemsstatene til å «bringe til opphør den lidelse og de tap av menneskeliv som er forårsaket av antipersonellminer». Forpliktelsene i traktaten kan deles inn i to hovedkategorier:

• De som hindrer at det oppstår problemer med landminer i framtiden, f.eks. forbud mot bruk, produksjon og overførsel/handel med miner samt at lagrede miner ødelegges.

• De som har som mål å løse dagens problem med landminer, f.eks. rydding av minelagte områder, opplæring i farene ved miner og hjelp til de som har overlevd landminer.

Forpliktelsene
Statene som er part i avtalen, samtykker i å:

• aldri bruke antipersonellminer eller «utvikle, produsere, på annen måte erverve, lagre, oppbevare eller overføre» dem,

• ødelegge miner som de har på sine lagre, innen fire år etter at traktaten er blitt bindende,

• rydde miner på sitt territorium eller støtte arbeidet med å rydde miner i minelagte land, innen 10 år,

• skape bevissthet om miner i land der det er lagt ut miner og sikre at mineofre blir tatt hånd om, rehabilitert og reintegrert i sine nærmiljøer,

• tilby hjelp til andre stater som er part i avtalen, for eksempel ved å sørge for de som har overlevd, eller ved mineryddingsprogrammer,

• vedta gjennomføringstiltak (som nasjonal lovgivning) for å sikre at vilkårene i traktaten blir opprettholdt på deres territorium.

Forbudet virker!

• 156 stater, altså 80% av alle verdens land, har sluttet seg til Minekonvensjonen.

• 39 land er fortsatt ikke part til Minekonvensjonen. (To av disse – Polen og Marshall-øyene) har allerede undertegnet, men ikke ratifisert ennå.)

• Alle land som har undertegnet Minekonvensjonen har sluttet å bruke miner. Blant landene som ikke har undertegnet ennå var det bare regjeringen i Myanmar/Burma som brukte antipersonellminer i 2009/2010. I 2011 er det rapportert at styrkene til Gadaffi har brukt antipersonellminer i Libya.

• Også bruken av miner blant ikke-statlige væpnede grupper (opprørsgrupper) er synkende. I 2009/2010 ble miner og improviserte eksplosive anordninger som fungerer som miner dokumentert brukt i sju land. (Disse landene var ikke-statspartene India, Myanmar/Burma, Pakistan og Sri Lanka, og statspartene Afghanistan, Colombia og Peru.) I løpet av de siste ti årene har minst 59 slike ikke-statlige væpnede grupper i 13 land forpliktet seg til å stanse bruken av miner.

• Handelen med antipersonellminer har så å si helt stoppet opp.

• I 2009/2010 var det bare tre land - India, Myanmar og Pakistan - som produserte antipersonellminer.

• Den nye internasjonale normen – der enhver bruk av miner blir betraktet som avskyelig uansett hvem som gjør det og uansett hvor i verden - blir sterkere og sterkere.

• Det er beklagelig at land som Kina, Russland og USA og noen få andre fortsatt ikke har sluttet seg til Minekonvensjonen. De fleste ikke-statsparter blir imidlertid påvirket av internasjonalt press og oppfyller i praksis konvensjonens krav selv om de ikke er juridisk bundet til det. Dette er for eksempel i det store og hele tilfellet for USA. USA har ikke brukt antipersonellminer siden 1991 eller eksportert dem siden 1992. De har destruert deler av sine lagre med antipersonellminer og er verdens største individuelle bidragsyter til mine- og eksplosivrydding.

• Enorme landområder har blitt ryddet for miner og frigjort for bruk igjen. Siden Minekonvensjonen trådte i kraft i 1999 har minst 1.00 km2 minelagte områder og ytterligere 2.100 km2 områder med eksplosive krigsetterlatenskaper blitt ryddet i mer enn 90 land og omstridte områder.

• Disse operasjonene har resultert i at liv har blitt spart ved at mer enn 2,2 millioner utplasserte antipersonellminer, 250.000 kjøretøyminer og 17 millioner eksplosive krigsetterlatenskaper har blitt funnet og ødelagt.

• 86 stater har ferdigstilt destruksjonen av sine lagre med miner, og fire er underveis i prosessen. Til sammen har alle disse landene destruert over 45 millioner miner.

• Det er færre nye mineofre hvert år, og i færre land.

Historien bak forbudet
Det politiske initiativet som ble lansert i 1996 og som førte til at Minekonvensjonen ble vedtatt, blir kalt for Ottawa-prosessen. Teksten ble fremforhandlet i løpet av ett år og endelig vedtatt på en diplomatkonferanse som ble avsluttet i Oslo 18. september 1997. Den 3. desember 1997 ble traktaten så undertegnet av i alt 122 regjeringer i Ottawa i Canada. Konvensjonen trådte i kraft i mars 1999.

Ottawa-prosessen har blitt beskrevet som uortodoks, historisk og unik. Konvensjonen var et produkt av et uvanlig sterkt og strategisk partnerskap mellom regjeringer, internasjonale organisasjoner som Den internasjonale Røde Kors-komiteen og FN-organisasjoner og sivilsamfunnet representert av Den internasjonale landminekampanjen (ICBL).

For første gang var det små og mellomstore makter (fra Australia til Zimbabwe) som kom sammen og staket ut en kurs. De tok føringen og lot seg ikke holde tilbake av noen av supermaktene som ikke ville forby landminer, som Kina, Russland og USA. De fleste tidligere produsentene av miner, og mange av brukerne, inkludert Belgia, Frankrike, Kambodsja, Italia, Mosambik, Sør-Afrika, Storbritannia og Tyskland ble med i prosessen.

Ottawa-prosessen fant sted utenfor FN-systemet og framforhandlingen av konvensjonen skjedde på grunnlag av avstemning, og ikke på grunnlag av tradisjonelle konsensus-prosedyrer. Sammen med sterkt lederskap på forhandlingskonferansene sikret dette at konvensjonen ble sterk, og forhindret noen få regjeringer fra å vanne ut konvensjonsteksten eller hale ut forhandlingene.

Sivilsamfunnet, representert gjennom Den internasjonale landminekampanjen, spilte en viktig rolle i utformingen av utkastet til en konvensjonstekst. Organisasjonen hadde en formell plass rundt bordet i alle de diplomatiske møtene som førte fram til forhandlingene, og så under selve forhandlingene.

 

Les mer om Minekonvensjonen på www.icbl.org og www.the-monitor.org.