Forbudet mot klasebomber

Klaseammunisjonskonvensjonen er den internasjonale avtalen som forbyr klaseammunisjon. Det er den mest betydningsfulle internasjonale nedrustningsavtalen siden Minekovensjonen. Potensielt kan forbudet mot klaseammunisjon også redde enda flere menneskeliv enn forbudet mot antipersonellminer.

Klaseammunisjonskonvensjonens offisielle tittel er “Konvensjon om forbud mot bruk, lagring, produksjon og overføring av klaseammunisjon og om ødeleggelse av slik ammunisjon.” Den ble vedtatt i 2008 og trådte i kraft i 2010.

Klaseammunisjonskonvensjonen forbyr bruk, produksjon, lagring og overføring av klaseammunisjon, setter tidsfrister for rydding av landområder med blindgjengere fra klaseammunisjonen (innen 10 år) og for destruksjon av lagre med slike våpen (innen 8 år). Konvensjonen inneholder også banebrytende bestemmelser om rettighetene til ofre og rammede lokalsamfunn.

Et forebyggende forbud
Mens Norsk Folkehjelp og andre organisasjoner arbeidet intenst for å rydde verden for miner, så vi at problemet med klaseammunisjon fortsatte å bygge seg opp på 1990-tallet og på begynnelsen av 2000-tallet. Klaseammunisjon fremsto som det våpenet som utgjorde det største problemet for sivile siden antipersonellminer, som ble forbudt I 1997. Israels massive bruk av klaseammunisjon i Libanon i august 2006 resulterte i mer enn 200 sivile ofre i året etter våpenhvilen og ble katalysatoren som fikk et stort antall regjeringer til å sette i gang arbeidet med å få i land en juridisk bindende internasjonal avtale som kunne gjøre noe med dette problemet.

Da initiativet for å forby klaseammunisjon kom, var det meste av klaseammunisjonskrisen fortsatt “på lager”. 86 land hadde lagre med klaseammunisjon med til sammen flere milliarder småbomber. Hvis spredningen og bruken av disse våpnene hadde fortsatt i årene framover, og i stadig flere konflikter samt i interne konflikter, ville det ha ført til flere titalls millioner nye og livsfarlige blindgjengere.

Da antipersonellminer ble forbudt hadde de allerede blitt brukt i så stort omfang verden over at de utgjorde en global humanitær krise. Der klaseammunisjon allerede er brukt er problemet meget alvorlig, men da klaseammunisjon ble forbudt hadde denne våpentypen til sammenligning heldigvis blitt brukt i mer begrenset grad. Klaseammunisjonskonvensjonen ble fremforhandlet for å forhindre en ny global humanitær krise. Takket være Klaseammunisjonskonvensjonen vil enorme lagre med klaseammunisjon ikke bli brukt, og dermed vil et stort men ukjent antall navnløse mennesker unngå å bli drept og lemlestet.

På grunn av de enorme lagrene med klaseammunisjon som blir berørt av forbudet mot klaseammunisjon kan faktisk Klaseammunisjonskonvensjonen komme til å redde enda flere menneskeliv enn Minekonvensjonen.

Oslo-prosessen
Det var for å forhindre en slik framtidig global krise at den norske regjeringen tok initiativ til en internasjonal prosess for å forby denne våpentypen. Den såkalte Oslo-prosessen ble lansert på en konferanse i Oslo i februar 2007 og fikk raskt internasjonal støtte. Flere Oslo-prosess-møter ble holdt i Peru, Østerrike og New Zealand før den endelige framforhandlingen av avtalen fant sted i Dublin i mai 2008. 3 og 4 desember ble Klaseammunisjonskonvensjonen åpnet for undertegning under en seremoni i Oslo. 92 land signerte allerede i Oslo, inkludert mange tidligere store produsentland og brukerland, som for eksempel Storbritannia og Frankrike. Konvensjonen trådde i kraft 1. august 2010.

Oslo-prosessen var på mange måter inspirert av den såkalte Ottawa-prosessen som førte fram til forbudet mot antipersonellminer i 1997. Karakteristisk for begge prosessene var at de var produkter av et uvanlig sterkt og strategisk partnerskap mellom regjeringer, internasjonale organisasjoner som Den internasjonale Røde Kors-komiteen og FN-organisasjoner og sivilsamfunnet. I Osloprosessen var sivilsamfunnet representert av Cluster Munition Coalition (CMC). landene som hadde et ønske om å gjøre noe med klaseammunisjonsproblemet involverte seg i prosessen, uten å la seg hindre av at supermaktene mislikte initiativet. Videre var sivilsamfunnet – representert av humanitære organisasjoner som Norsk Folkehjelp og menneskerettighetsorganisasjoner som Human Rights Watch - sterkt deltagende i prosessen, og det var et strategisk samarbeid mellom stater og slike organisasjoner.

Videre var det i Oslo-prosessen som i ottawa-prosessen slik at de landene involverte seg som faktisk ønsket å gjøre noe med klaseammunisjonsproblemet, og de lot seg ikke holde tilbake av supermakter som mislikte initiativet.

Forbudet virker!

• Så langt har 108 stater undertegnet konvensjonen, og intensivt arbeid pågår verden over for å få enda flere land til å undertegne.

• Blant landene som allerede har undertegnet er det 38 land som tidligere har brukt, produsert, eksportert eller lagret klaseammunisjon og som dermed har forpliktet seg til å aldri gjøre dette igjen.

• Minst 20 land er allerede i gang med eller ferdige med å destruere sine lagre med klaseammunisjon, inkludert Norge.

• Minst 38 km2 land ble i 2009 ryddet for mer enn 55.000 blindgjengere fra klaseamunisjon.

• Siden Klaseammunisjonskonvensjonen trådte i kraft har det vært ett tilfelle av bruk av klaseammunisjon. Thailand brukte artilleri-levert klaseammunisjon mot Kambodsja i en grensekonflikt i 2011, selv om landet da allerede var i en prosess for å vurdere undertegning av konvensjonen. Mye tyder på at de thailandske væpnede styrker manglet kunnskap om hva slags våpen det var som ble brukt, og Thailand har nylig uttalt at de fortsatt håper å kunne undertegne avtalen.

• Siden klaseammunisjonskonvensjonen ble vedtatt har det ikke vært noen tilfeller av overføring av klaseammunisjon fra et land til et annet (bortsett fra når klaseammunisjon har blitt sendt til et annet land for å bli destruert der). To land som ikke er parter til konvensjonen har innført moratorium på eksport av klaseammunisjon.

• Den nye internasjonale normen – der enhver bruk av både miner og klaseammunisjon blir betraktet som avskyelig uansett hvem som gjør det og uansett hvor i verden - blir sterkere og sterkere.

• Det er beklagelig at land som Kina, Russland og USA ikke ønsker å slutte seg til verken Minekonvensjonen eller Klaseammunisjonskonvensjonen. De fleste ikke-statsparter blir imidlertid påvirket av internasjonalt press og oppfyller i praksis konvensjonens krav selv om de ikke er juridisk bundet til det. Dette er for eksempel i det store og hele tilfellet for USA, både når det gjelder miner og klaseammunisjon. USA har pålagt seg selv et moratorium på sin eksport av klaseammunisjon. De har destruert deler av sine lagre med klaseammunisjon og er verdens største individuelle bidragsyter til mine- og eksplosivrydding.

Se vårt bildegalleri om klasebomber. 

Les mer om Klaseammunisjonskonvensjonen på www.stopclustermunitions.org og www.the-monitor.org.