Lover og forskrifter

Hvilke lover og regler som regulerer bruk av hjertestartere er beskrevet i Helsedirektoratets Rundskriv 5/2007.

Følgende står skrevet om bruk av hjertestartere utenfor helsevesenet:

• Ved bruk av defibrillatorer utenfor helsetjenesten og av personell som ikke er helsepersonell, kommer helsepersonelloven ikke til anvendelse med mindre personell utfører oppgaver som helsepersonells (ev. leges medhjelper). Det er i dag ikke grunnlag for å kreve at defibrillatorer bare kan brukes etter delegering fra lege.
• Det er anbefalt at defibrillatorer tas i bruk av legfolk med adekvat opplæring. Konkret innebærer dette at defibrillatorer bør brukes av personell som har kunnskaper i grunnleggende livreddende tiltak (frie luftveier, munn-til-munn metoden og brystkompresjon …). Dette må alltid utføres i tillegg til bruk av defibrillator. Nødvendig opplæring må gis, helst årlig og praktiske øvelser bør inngå i opplæringen.

Andre lover og forskrifter:

• Lov om medisinsk utstyr av 12. januar 1995, med tilhørende forskrift om medisinsk utstyr av 15. desember 2005 nr 1690: Stiller krav til bl.a. merking og markedsføring av medisinsk utstyr, deriblant defibrillatorer.
• Helsepersonelloven: Helsepersonell kan overlate bestemte oppgaver (for eksempel bruk av defibrillatorer) til annet personell hvis det er forsvarlig. Bruk av medhjelpere er nærmere regulert i helsepersonelloven § 5.
• Forskrift om miljørettet helsevern av 25. april 2003 nr 486: Det er ikke faglig grunnlag for å pålegge plikt for virksomheter til å anskaffe defibrillator. Visse krav vil likevel påhvile denne type virksomheter dersom de anskaffer defibrillatorer til bruk på personer med akutt hjertestans. Det er krav om at virksomhetene skal planlegges og drives slik at ulykker og skader forebygges. Den ansvarlige må sørge for at driften tilrettelegges slik at de hensyn forskriften angir skal være tilfredsstillende ivaretatt. Dette innebærer at den som anskaffer defibrillatorer får ansvar for at eventuell bruk skjer i tråd med apparatets tiltenkte bruk og virkemåte.
• Straffeloven § 387: Pålegger enhver plikt til etter evne å hjelpe den som er i øyensynlig og overhengende livsfare, dersom dette kan gjøres uten særlig fare eller oppofrelse for ham selv eller andre. Bestemmelsen kan, etter omstendighetene, innebære et krav om at man skal yte nødvendig hjelp til en person med hjertestans. Hjelperens personlige forutsetninger og hjelpemidler kan være av betydning for hvor langt hjelpeplikten rekker. Straffeloven § 387 pålegger ikke i seg selv en plikt til å anskaffe medisinsk utstyr for livreddende hjelp.