Hjem Nyheter Nyhetsarkiv 2012 Demokrati på leirføtter

Demokrati på leirføtter

En tidligere general overtar nå som president i Guatemala. Otto Perez Molina vant valget nylig, og blir tatt i ed som president i januar 2012.

Av Beate Thoresen, utviklingspolitisk leder, Norsk Folkehjelp

29. desember er det 15 år siden fredsavtalene ble underskrevet og krigen tok slutt. Avtalene hadde ikke kommet på plass uten aktivt press fra det internasjonale samfunnet, Norge inkludert. Freden har imidlertid ikke blitt noen suksesshistorie – én sak er hva man får til ved forhandlingsbordet, en helt annen å ha politisk makt til å gjennomføre avtalene. Men Guatemalas store problem er at elitene bestemte seg for at disse avtalene ikke skulle gjennomføres.

Guatemala har i overkant 13 millioner innbyggere. Med snaut fem millioner innbyggere har Norge under ett drap per 100 000 innbyggere pr. år, mens Guatemala har 48.Her blir i gjennomsnitt 18 mennesker drept hver eneste dag.Disse unødvendig og tragiske dødsfallene er ille nok i seg selv. Like ille er det at problemene som ligger til grunn for all volden, ikke blir løst. Dette har alvorlige konsekvenser for samfunnet og den politiske utviklingen i landet.

Mye har forandret seg etter krigen, men fredsavtalen førte verken til gode demokratiske prosesser eller sosial utvikling. Dette har blitt effektivt blokkert av en liten økonomisk elite som nekter å innse at de er en del av et fellesskap, av organisert kriminalitet som delvis har sin rot i undertrykkende strukturer fra krigen og av en narkomafia som spiller en stadig sterkere rolle.

Fredsavtalen ble underskrevet 29. desember 1996. Jeg bodde selv i Guatemala fra 1993 til 2006, og husker godt optimismen og håpet om at freden ville bringe løsninger på landets mange problemer. Mange organisasjoner mobiliserte sterkt for å påvirke fredsavtalen. Det ble lagt stor vekt på at organisasjonene skulle fremme forslag overfor politiske myndigheter, føre dialog og avstå fra mobilisering i gatene. Organisasjonene utarbeidet også et uendelig antall lovforslag. Det fantes en komité eller dialogprosess rundt hver eneste avtale. I ettertid kan man spørre om freden ikke ble byråkratisert. Det var mulig å gjennomføre endringer i et politisk momentum en kort periode etter fredsavtalen, men dette ble neppe utnyttet godt nok – verken av nasjonale eller internasjonale aktører.

Jeg husker også godt den dagen optimismen sank, og frykten kom tilbake. I april 1998 la den katolske kirkens sannhetskommisjon la fram sin rapport. Dagen etter ble biskop Gerardi, som hadde presentert rapporten, funnet drept. Vi skjønte da at freden fortsatt var langt unna.

Fredsavtalen omfattet et bredt reformprogram og begrenset seg ikke til avvæpning, demobilisering og integrering. Dette var viktig fordi Guatemala sårt trengte reformer på en rekke områder. En ekstrem konsentrasjon av rikdom og jord var én av årsakene til konflikten. Vi må helt tilbake til perioden 1945–1954 for å finne sosiale reformer på høyde med utviklingen i resten av verden. Da ble det opprettet en husbank, innført en moderat jordreform og etablert sosiale trygdeordninger, men denne reformregjeringen ble imidlertid møtt med militærkupp. Dét som kunne vært en gravis prosess mot sosial utjevning og velferd for folk flest, stanset opp.

Optimismen blant mange av oss gikk på at fordelings- og reformprosesser kunne starte opp igjen etter borgerkrigen var over. Sånn ble det ikke.  

Et illustrerende eksempel er spørsmålet om skattereform. Fredsavtalen satte et mål om å øke skatteinntektene fra 9 til 12 prosent av BNP. Tilsvarende tall i Norge er over 40 prosent av BNP. 15 år senere har man ennå ikke klart å oppfylle denne målsettingen. Det sier seg selv at uten ressurser kan ikke staten gjøre stort. En liten økonomisk elite bruker -og har alltid brukt- staten til egen fordel, og har ikke gått med på å bidra mer inn i statskassen. I praksis undergraves staten – ikke bare i forhold til å fremme sosial utjevning, men på grunnleggende oppgaver som å opprettholde orden og sikre et fungerende rettssystem. Nesten ingen blir dømt for de over 6000 fryktinngytende drapene i året.

Det mest imponerende med 2011 valget i Guatemala var at deltakelsen var over 60 prosent, ingen spesielt høy valgdeltakelse, men på linje med det norske kommunevalget i 2011 og vel så høyt som ved de siste presidentvalgene i USA. Det imponerende med deltakelsen i Guatemala er at den skjer i en situasjon der det er liten politisk tro på partiene eller kandidatene. I tillegg mener mange at den andre runden i presidentvalget var et valg mellom pest og kolera. Det er ikke hvem som helst som kan drive politisk kampanje i Guatemala, fordi utgiftene til slike kampanjer er skyhøye. Uansett hva man måtte mene om den nye presidenten, er det et svært dårlig tegn at en tidligere general inntar presidentpalasset. Hans viktigste slagord var “hard hånd mot kriminalitet”.

De sosiale organisasjonene i Guatemala mobiliserer fortsatt, men for ledere og medlemmer er dette svært farlig. En hel generasjon ledere, spesielt på venstresida, ble drept under krigen. Det er stor grad av splittelse mellom organisasjonene. Håpet om fornyelse av den politiske debatten og lederskapet ligger likevel i engasjementet i befolkningen. Nå kommer stadige signaler fra organisasjonene om at både den demokratiske deltakelsen og selve organiseringen har blitt enda vanskeligere på grunn av all volden.

Deltakelsen i valget og organisasjonene som tross alt holder ut, viser at folk vil delta, påvirke og bygge et annet Guatemala.

Kronikken sto på trykk i Klassekampen 16. januar 2011

03.10.2012 | Tine Solberg Johansen