Hjem Nyheter Nyhetsarkiv 2012 Duemannen

Duemannen

I alle år har folk i Sabanilla vært avhengige av duene hans for å kommunisere med utenverdenen. Når noen blir syke og må inn til sykehuset i Holguin, tar slektningene som følger dem med seg fem duer. Hver dag sender de en due tilbake til Sabanilla for å fortelle hvordan det går med pasienten.

I utkanten av landsbyen Sabanilla bor Fridel Popo i et lite hus med sin kone og datter. På gårdsplassen ligger ei purke med åtte unger og dier. Til venstre er det en innhegning med et duebur med duer på vagler plassert i skyggen under et tre.

Dette er Sabanillas kommunikasjonssentral og landsbyens inntil nylig eneste mulighet til kontakt med omverdenen. Sabanilla ligger 14 mil fra provinshovedstaden Holguin, og de dårlige veiene blir uframkommelige når det regner.

– Da vi holdt på med arbeidet med å bygge i landsbyen, var duene helt uunværlige, forteller lederen i kooperativet, Marika Batista Gonzalez. – Ingen ville sende materialer helt ut hit, uten å være sikker på at det var folk her som stod klare til å ta i mot. Så når vi trengte materialene, sendte vi en mann til Holguin med duer som han så sendte tilbake til oss for å gi beskjed om at materialene var på vei.

Fridel har sluppet duene ut og står med en kopp mat som han rister på for å lokke duene inn igjen. Duene flyr i samlet flokk i sirkler over huset. Først høyt opp, så kommer de nærmere og nærmere, inntil en av duene bryter ut og lander på taket til dueburet. Så lander de, en etter en på plassen i innhegningen.

Det er ikke alltid duene finner veien tilbake. – Det hender at folk skyter ned duene, forteller Fridel. Han peker på en due som kom hjem med skadet vinge. – Noen ganger flyr de seg bort. De kan være borte i både to og tre år og så plutselig dukker de opp igjen, sier han.

Sabanilla har nå to telefoner i landsbyen, så de er ikke totalt avhengige av duene lenger, men det er alikevel nok av oppdrag for duemannen.

16.08.2013 | Torunn Aaslund