Hjem Nyheter Nyhetsarkiv 2015 Advarer flyktninger i Serbia om minefare

Advarer flyktninger i Serbia om minefare

Flyktninger som tar veien inn i Serbia står i fare for å tråkke i aktive minefelt. Norsk Folkehjelps mineryddere varsler dem om faren. Atle Karlsen, nestleder for humanitær nedrustning, forteller fra møtet med flyktningene.

Atle Karlsen

Skogene nordvest i Serbia, en times kjøring fra Beograd, er mektige og vakre.  Her bygde Tito sin jaktvilla, og her står løvskogen høy og staselig.  I tillegg til vakker natur og ville dyr skjuler disse skogene en dødelig fare.

Under krigen på Balkan på 90-tallet var området, som nå deler Serbia, Kroatia og Bosnia, et av de mest omstridte. Alle parter i konflikten la ut miner.  På 2000-tallet ryddet Norsk Folkehjelp miner på serbisk side av den nåværende, porøse grensen mot Kroatia. Da jeg sist besøkte området i 2009 var det for å feire at vi hadde ryddet opp alt på østsiden av grensen. 

Jeg er på vei tilbake til skogene ved Sid, en solfylt og varm dag i september, men denne dagen, seks år etter sist jeg var her, er det ikke for å feire. Etter at Ungarn stengte grensen mot Serbia for noen dager siden er denne grensen nå hovedåren for flyktningene som beveger seg nordover, mot trygghet, mot et tryggere liv. 

Norsk Folkehjelp har allerede omdirigert de ressursen vi har i Serbia. De har primært vært opptatt med å rydde klaseammunisjon i høylandet i Sør-Serbia. Nå underviser de flyktninger om de eksplosive farene de potensielt står overfor i Serbia og Kroatia hvis de forlater veiene.  Denne jobben gjør vi primært i Syd-Serbia, i Bujanovac, på grensen mot Makedonia.  Men, jobben i dag, og grunnen til at jeg er på vei til grensen, er å jobbe sammen med serbiske og kroatiske minemyndigheter for å merke og sikre de minefeltene som fortsatt ligger igjen på kroatisk side av grensen.

Vi ankommer grensen allerede ved halv-åtte tiden, men allerede 15 km før grensen ser vi en av de mer bisarre bi-effektene av flyktningkrisen. For et par dager siden stengte Kroatia grensen mot Serbia for tungtrafikk. Det ble ikke offisielt gitt noen forklaring på hvorfor, men det er tydelig at det er som svar på det man mener er serbernes altfor effektive videreforsendelse av flyktningene gjennom Serbia og inn i Kroatia.  Mer enn 1000 lastebiler står parkert langs veien frem mot grensen.  Det er helt absurd, og vanskelig å ta inn.

Vi kjører med en gang sydover, langs grensen, gjennom skogene beskrevet over.  Grensen er porøs her, det er ofte kun en liten vei som skiller de to landene, eller en elvestrekning.  Ikke mange minuttene syd for grenseovergangen på Europavei 70 stopper vi – øst for veien vi står på er Serbia, og ryddet land, og vest er Kroatia og fortsatt aktive minefelt.  Hva hvis flyktningene begynner å bevege seg over grensen her?

De fleste flyktningene reiser gjennom Serbia noenlunde organisert, ofte i innleide busser betalt av den serbiske stat. De blir satt av på grensen til Kroatia hvor de raskt blir prosessert og bedt om å forbli i store leire.  Men, flere og flere velger å IKKE bruke den offentlige, og registrerte veien gjennom Serbia.  De kan velge å bruke mindre brukte grenseoverganger, eller bare gå over til Kroatia der de finner det for godt.  Det er disse spesielt det er viktig å nå med informasjon om farene som fortsatt ligger i bakken, 20 år etter krigen på Balkan.

Vi stopper ved en av de mindre grenseovergangene nærmere Sid – det er varmt nå når det nærmer seg lunsjtider. Grensepolitiet trekker inn i skyggen.  Det ankommer doble busser i ett sett – bare i går ankom mer enn 5000 flyktninger Serbia. Mer enn 150,000 er registrert ankommet så langt!  Bussen slipper flyktningene av, og kjører umiddelbart tilbake. 

På grensen er frivillige i gang med å dele ut vann, og noen gir førstehjelp til de som trenger det.  Norsk Folkehjelp deler ut informasjon om farene som kan vente, men det er desperate mennesker vi møter og de er mest interessert i å komme seg videre.  Istedenfor å holde seg på veien velger de fleste å følge en sti langs åkrene, kanskje i håp om å krysse grensen uten altfor mye tid og problem.  Det er ingen minefelt som vi vet om på andre siden av akkurat denne overgangen, men gud hjelpe dem som hadde valgt dette noen kilometer lenger sør!

Flyktningene som velger ruten gjennom Serbia og Kroatia møter mange utfordringer – i tillegg til landminer, klaseammunisjon og andre eksplosiver er det allerede etablert et nettverk av menneskesmuglere og andre som står klare til å utnytte de allerede desperate menneskene.  Dette en region hvor menneskene har opplevd å bli fordrevet av krig selv, i nær fortid, og det er hjertevarmende å se empatien flyktningene møter på medmenneskelig nivå.

Det er huller å fylle i den offisielle responsen til denne humanitære krisen. Huller som, hvis de fylles, kan bidra til at den allerede ekstreme reisen kan bli noe mer human og verdig.  Jeg tenker, på turen tilbake til Beograd, at disse hullene skal Norsk Folkehjelp bidra til å fylle!

Norsk Folkehjelp driver risikoundervisning og merking av landminer og klaseammunisjon i Serbia.  Vi vil også utvide arbeidet med aktiviteter som kan lette flyktningenes vei mot verdighet. 

 

Støtt Norsk Folkehjelps arbeid for mennesker på flukt

24.09.2015 | Atle Karlsen