Hjem Nyheter Nyhetsarkiv 2015 En skjev verden

En skjev verden

Den norske regjeringen må øke den økonomiske og politiske støtten til organisasjoner som arbeider for de marginalisertes rettigheter og for retten til faglig organisering og streik. Her fra første mai- tog i Kathmandu, Nepal i 2014. Foto: Anne Håskoll- Haugen.

Økonomisk vekst fører ikke automatisk til mindre fattigdom. FNs nye bærekraftmål forplikter Norge til å jobbe for å redusere ulikhet både i og mellom land. Men hvordan?

Vi lever i en skjev verden. Mange fattige land opplever en sterkt økonomisk vekst, men det betyr ikke det samme som at veksten kommer alle til gode. Ulikheten vokser – både i og mellom land. Det vil FN at medlemslandene skal gjøre noe med, og i september vedtok FN nye utviklingsmål for verden. Et av målene forplikter medlemslandene til å jobbe for å redusere ulikhet. Kampen mot ulikhet handler om rettferdighet, men FN mener også at mer likhet vil bidra til økonomisk vekst og utvikling.

FNs bærekraftmål

FNs bærekraftmål består av 17 mål og 169 delmål.

Målene skal fungere som en felles global retning for land, næringsliv og sivilsamfunn for de neste 15 årene.

Mål nummer 10 sier at verden skal jobbe for åredusere ulikhet i og mellom land.

Alle FNs medlemsland signerte avtalen 25. september 2015.

 Kilde: FN-sambandet

– Stor konsentrasjonen av rikdom undergraver demokratiske prosesser, sosialt samhold og rettferdighet. Norsk Folkehjelp utfordrer regjeringen til å føre en utviklingspolitikk som fremmer en rettferdig fordeling, sier Beate Thoresen, spesialrådgiver i Norsk Folkehjelp.

Men hvordan?

Utenriksdepartementet:

– Næringsliv og jobber er viktigere enn bistand

– På hvilken måte skal Norge jobbe for å oppfylle målet om å redusere ulikhet i og mellom land?

– Utviklingssamarbeid er ett av virkemidlene for å redusere ulikhet mellom land. Ulikheten innad i land er det først og fremst landets myndigheter som kan gjøre noe med, gjennom tilrettelegging for næringsutvikling, utvikling av gode institusjoner, satsing på skole- og helsetilbud til alle, god skattepolitikk og administrasjon. Utviklingssamarbeidet kan støtte opp om dette, forklarer statssekretær Tone Skogen.

– Men næringsliv og privat sektor viktigere enn tradisjonell bistand. Næringsliv er drivkraften i å skape arbeidsplasser. Ni av ti arbeidsplasser skapes av privat sektor. Ifølge Verdensbanken er tilgang på arbeid og gode lønnsbetingelser den sterkeste drivkraften i bekjempelse av fattigdom. Likevel skal Norge opprettholde et høyt nivå på bistanden på 1 prosent av BNI.

– Hva er de viktigste utfordringene for å få til målet om større likhet?

– De mange og langvarige humanitære krisene og flyktningestrømmene legger press på ressursene. En annen hovedutfordring er å skape jobber med anstendige arbeids- og lønnsvilkår. Verdensbanken har anslått at det er behov for 600 millioner nye arbeidsplasser i løpet av de neste 15 årene, forklarer statssekretæren.

Norsk Folkehjelp:

– Vi må styrke sivilsamfunnet

– Problemet er at de som har mest interesse av omfordeling også er de med minst innflytelse. Pengeseddelen teller ofte mer enn stemmeseddelen når politiske beslutninger skal tas. Det gir elitene som ikke trenger offentlige skole eller helsetjenester uforholdsmessig stor innflytelse, sier rådgiver Beate Thoresen i Norsk Folkehjelp.

– Norsk Folkehjelp mener at sivilsamfunnet må styrkes for å få ulikheten ned. Flere må med å finne løsninger.

Thoresen sier at land med stor ulikhet ofte har mye konflikt og undertrykkelse. Det hviler et stort ansvar på myndighetene i hvert enkelt land, men landene er ikke isolert fra resten av verden, kapital beveger seg på tvers av grenser, det gir Norge et ansvar.

Kampen om målet

Det har vært en lang prosess for å komme frem til bærekraftmålene. FN har invitert hele verden med, både gjennom arbeidsgrupper og kampanjer hvor alle med tilgang til pc har kunnet sende inn forslag.

Målet om å redusere ulikhet skapte stor diskusjon. Forum for utvikling og miljø (Forum) har fulgt hele prosessen;

– Ulikhet er et stort spørsmål som berører både menneskerettigheter, handelsavtaler og næringsliv. Både det globale sør og det globale nord hadde innvendinger, forteller rådgiver Borghild Tønnesen-Krokan.

– I sør satte flere land seg imot krav om en rettighetsbasert utvikling, kvinners rettigheter spesielt. I sør var også mange land skeptiske til den type åpenhet og innsyn i offentlige anliggender som en reduksjon av ulikhet krever.

Hun forteller at landene i nord var skeptiske til krav fra sør om å få en plass ved bordet i internasjonale institusjoner hvor viktige avgjørelser om handelsavtaler og skattepolitikk blir tatt. Landene i nord mente ordningene er bra nok som de er, og kom ikke kravene i møte.

----------------------

----------------------

– Norge må overvåke næringslivet

Professor Sam Moyo fra Zimbabwe mener utviklingslandene må sørge for bedre  skattesystemene for å redusere ulikheten. Samtidig må de rike landene gi utviklingslandene bedre vilkår i internasjonale handelsavtaler.  

Professor Sam Moyo fra Zimbabwe er ekspert på landrettigheter. Han har utgitt flere bøker, og undervist på universiteter i flere afrikanske land, og også i Europa. Moyo mener FNs nye bærekraftmål blir et viktig redskap for å sørge for mindre fattigdom i verden. Og spesielt viktig er målet om å redusere ulikhet.

– Mange av tusenårsmålene ble aldri nådd fordi de ikke angrep årsakene til fattigdommen. De nye bærekraftmålene derimot våger å se på hvilke strukturer som forårsaker fattigdom. Ulikhet er en slik årsak.

– Likevel, de nye målene har blitt kritisert for å være for omfattende med sine 17 mål, 129 delmål og 1063 indikatorer.

– Det er riktig at nye bærekraftmålene dekker mange flere områder enn tusenårsmålene gjorde, og målene vil ikke bli lette å gjennomføre. Men av samme grunn er de også bedre. De nye målene tar for seg behovet for anstendig arbeid, bærekraftig utvikling og likestilling mellom kjønn. Alt dette er viktig i kampen mot fattigdom, men var ikke inkludert i de gamle målene. De nye målene gir en mer helhetlig tilnærming til utvikling.

Professoren forklarer at all kunnskap vi har om hva som skaper god utvikling forteller oss at vekst må inkludereallesamfunnsgrupper hvis den skal bidra til mindre fattigdom.

– Det er etter hvert blitt stor enighet om dette. En vekst som kommer noen få til gode, kan ikke redusere fattigdom. Omfordeling er det sentrale ordet, sier Moyo.

Skattesystemer er én måte å skape omfordeling, omfordeling av jord og tilgang til vann er andre, og like viktige. Men å få til denne omfordelingen byr på flere utfordringer, og både rike og fattige land må ta ansvar.

– Myndighetene i de afrikanske landene må ta ansvar for at skattesystemene er dårlig utviklet, og at kapasiteten til å innkreve skatt er for liten. Men internasjonalt næringsliv utnytter situasjonen og lar være å betale skatt. Det er billigere å betale noen bestikkelser her og der til lokale tjenestemenn. Dette er et internasjonalt spill som bidrar til å øke den skjeve fordelingen i og mellom land, forklarer professoren.

Han mener land som Norge i mye større grad må bruke bistandsbudsjettene på å følge opp næringslivsinvesteringer og sørge for at bedrifter betaler den skatten de skal.

– Kanskje er Norske bedrifter gode på dette, men gjennom det statlige investeringsfondet deres, investerer dere i en rekke firmaer som ikke er like opptatt av dette. I afrikanske land inngås det avtaler mellom utenlandsk næringsliv og myndigheter som aldri ville vært tillatt i Norge eller andre europeiske land.

Moyo mener også vi må slutte å tenke på bistand som små prosjekter og i stedet tørre å se på de store strukturene som skaper ulikhet.

– Skatteparadiser, internasjonalt lovverk og handelsavtaler gir fordeler til noen og ulemper for andre. Skal vi redusere ulikhet i og mellom land, er det her vi må legge hovedinnsatsen.

Og så er det en viktig ting til;

– Alle land behøver et sterkt sivilsamfunn som kan kreve sine rettigheter og sørge for at store internasjonale selskaper oppfører seg i henhold til regelverket. I mange afrikanske land er sivilsamfunnet helt avhengig av internasjonal støtte. Her finnes ingen offentlige ordninger som bidrar til et sterkt og levende sivilsamfunn. Uten sivilsamfunnet som presser på, er det vanskelig å se for seg at det kan bli mindre ulikhet innad i land.

23.11.2015 | Anne Håskoll-Haugen