Hjem Nyheter Nyhetsarkiv 2017 Innspill til Arbeiderpartiets landsmøte

Innspill til Arbeiderpartiets landsmøte

Arbeiderpartiets landsmøte foregår fra 20-23. april. Her er Norsk Folkehjelps viktigste innspill til landsmøtedelegatene.

Vi trenger en ny norsk Israel-Palestinapolitikk

Styrk ideelle aktører som driftsoperatør av asylmottak

Støtt FNs pågående arbeid for atomvåpenforbud

Stopp bruken av midlertidige tillatelser til enslige mindreårige asylsøkere

Utviklingspolitikken må bidra til å redusere ulikhet

Vi trenger en ny norsk Israel-Palestinapolitikk

2017 preges av to viktige markeringer for Palestina: 50 år med okkupasjon og 10 år med blokade. 50 år etter okkupasjonen av Vestbredden og Gaza, er det lite optimisme knyttet til realiseringen av en tostatsløsning. Gaza er under en hard blokade, og over 600 000 israelske bosettere bor ulovlig på Vestbredden. Hvis okkupasjonen og bosettingsutbyggingen får fortsette, vil det bety slutten for målet om en palestinsk stat. Per i dag finnes det ikke noen rettferdige og reelle alternativer til en tostatsløsning.

Norsk Palestinapolitikk er dessverre utdatert og virkemidlene henger ikke sammen med målsettingen. Det er ingen reelle fredsforhandlinger og byggingen av bosettingene fortsetter.

Norsk Folkehjelp håper derfor at Aps landsmøte, som et av landets største politiske verksteder, benytter anledningen til å tenke kritisk og nytt rundt norsk Israel-Palestinapolitikk. Norsk Folkehjelp har fire konkrete forslag som vil støtte opp under totstatsløsningen i en kritisk tid:

  • Norge bør anerkjenne en palestinsk stat innenfor internasjonalt anerkjente grenser.
  • Handel med bosettervarer bør forbys. I påvente av et forbud, må norske myndigheter sørge for at bosettervarer merkes riktig, med bosettingene som opprinnelsessted.
  • Samtlige relasjoner mellom Norge og Israel må gjennomgås for å sikre at bosettingene ikke tilgodeses gjennom disse relasjonene.
  • Norge må innføre en skriftlig anbefaling til norsk næringsliv som fraråder økonomisk samkvem som støtter opp om ulovlig bosettingsvirksomhet, og andre folkeretts- og menneskerettighetsbrudd i de okkuperte palestinske områdene. En slik anbefaling bør advare om de økonomiske, juridiske og omdømmemessige risikoene ved slikt samarbeid.

Bakgrunn

Ideen om konsekvent å skille mellom Israel og de okkuperte områdene i alt samarbeid med Israel får stadig mer gjennomslag internasjonalt. Dette er både i tråd med staters folkerettslige forpliktelser om ikke å anerkjenne eller støtte opp om folkerettsstridig aktivitet, og det gir klare signaler til Israel om at det har en politisk og økonomisk kostnad å fortsatt okkupere folk og konfiskere land.

Hvis land sørger for å stenge bosettingsvirksomheten ut av relasjonene med Israel, vil dette bidra til å motvirke normaliseringen av bosettingene som skjer i Israel. Atten europeiske land fraråder sitt næringsliv å ha forretningsforbindelser med bosettingene. Norge har ennå ikke fulgt opp med en lignende anbefaling som, i tråd med Arbeiderpartiets landsmøtevedtak i 2015, sier at det ikke bør handles med israelske varer og tjenester produsert på okkupert område.

Det er viktig å innse at det internasjonale samfunns manglende røde linjer for både den fysiske og politiske undergravingen av en tostatsløsning gjør at den nå raskt svinner helt. Ingen har så langt lagt frem gode eller realistiske alternativer til en tostatsløsning. Da må man stå opp og forsvare denne. En anerkjennelse av Palestina innenfor internasjonalt anerkjente grenser er et slikt skritt, som er av kritisk betydning i en tid hvor grensene mellom Israel og Vestbredden er i ferd med å viskes ut. Samtidig som Norge bør anerkjenne Palestina som stat, må Norge ta grep som skiller mellom Israel og bosettingene, i tråd med FNs sikkerhetsråds resolusjon 2334, fra desember 2016.

Styrk ideelle aktører som driftsoperatør av asylmottak

Et samlet storting har ønsket at både private, kommunale og ideelle aktører skal drive asylmottak. Dette er et politisk mål som har blitt gjentatt ved en rekke ulike anledninger, men som til tross for dette ikke har blitt fulgt opp av konkrete tiltak.   

Norsk Folkehjelps forslag:

  • Det må iverksettes konkrete tiltak for å styrke de ideelle og kommunale driftsoperatørenes andel i mottaksmarkedet.
  • Det må gjennomføres egne anbudsrunder for ideelle aktører, på samme måte som det i dag gjøres for barnevernsinstitusjoner.  
  • Anbudsperiodene for drift av asylmottak må være lengre, slik at det gis større grad av forutsigbarhet for operatører.

Bakgrunn

Selv om stortinget har presisert at asylmottak skal drives av både kommersielle, kommunale og ideelle aktører, er ideelle aktører i ferd med å forsvinne fra feltet. I 1990 ble 90 prosent av asylmottakene i Norge drevet av kommuner eller ideelle organisasjoner. Nå er kommunenes andel nede i under 20 prosent, mens ideelle aktører står for under 10 prosent.

Drift av asylmottak er i dag konkurranseutsatt gjennom offentlige anbud hvor økonomi teller mest. På grunn av anbudssystemets vektlegging av økonomi, presses kvaliteten ned. I nedleggelser av asylmottak er fokuset på pris enda mer avgjørende. Har man vunnet anbud med god kvalitet og høyere pris, straffes man for dette ved nedleggelser.

Norsk Folkehjelp har driftet asylmottak siden 1988 og er i dag en av to ideelle aktører igjen på feltet. Etter flere runder med nedleggelser har Norsk Folkehjelp gått fra 12 mottak i starten av 2016 til 4 mottak i juli 2017.

De ideelle organisasjonenes fortrinn som driftsoperatør ligger i et verdigrunnlag som gir gode forutsetninger for å møte beboere med respekt, imøtekomme beboernes behov, samt virke som talsmenn og pådrivere overfor myndighetene. Ideelle organisasjoner tilbyr også en merverdi ved at de ikke tar utbytte. Får man et overskudd på mottaksdriften går ikke skattebetalernes penger i lommen til eiere som profitt, men direkte tilbake til samfunnsnyttige formål. Frivillige organisasjoner som driftsoperatører har i tillegg et frivilligapparat som kan bidra til å styrke velferd på mottak og bidra til integrering.

Støtt FNs pågående arbeid for atomvåpenforbud

Norsk Folkehjelp oppfordrer Arbeiderpartiets landsmøte til å styrke Sentralstyrets utkast til partiprogram for 2017-2021 ved å vedta følgende endring:

Eksisterende formulering:
- Arbeide for balansert og gjensidig atomnedrustning innen rammen av ikkespredningsavtalen NPT med et langsiktig mål om et internasjonalt forbud mot kjernevåpen.

Ny formulering:
- Arbeide for balansert og gjensidig atomnedrustning innen rammen av ikkespredningsavtalen NPT og herunder støtte opp om FNs pågående arbeid for et internasjonalt forbud mot kjernevåpen.

Bakgrunn
Forslaget fra Arbeiderpartiets sentralstyre omtaler et forbud mot atomvåpen som et «langsiktig mål». FN-forhandlingene om et slikt forbud pågår imidlertid nå, med stor sannsynlighet for å kunne fullføres allerede i juli 2017 eller i løpet av 2018. To tredeler av FNs medlemsland deltar i forhandlingene, mens et mindretall inkludert Norge har valgt boikott. NATO-landet Nederland deltar. Norsk Folkehjelp vil oppfordre arbeiderpartiet til å forholde seg til det faktum at forhandlingene skjer nå. Det er nå og ikke senere at FN har mulighet til å styrke folkeretten med en avtale som stigmatiserer atomvåpen som et uakseptabelt virkemiddel i krig, for å legge press på alle atomvåpenstater til å arbeide for balansert og gjensidig nedrustning. Et forbud vil iverksette og komplementere NPT.

Ap står nå for alt og ingenting i denne saken. Ap har et uttalt mål om et forbud, samtidig som det i realiteten har fungert som støtteparti for regjeringens aktive motarbeiding av et slikt forbud.
Faren for tilsiktet og utilsiktet bruk av atomvåpen er nå større enn under den kalde krigen. Kjernefysisk avskrekking gir ikke sikkerhet, men skaper uakseptabel og overhengende risiko. Regjeringen mener imidlertid at alle eller nesten alle atomvåpen må rustes ned før arbeidet med et forbud kan begynne. Dette betyr at regjeringens politikk er at atomvåpen skal fortsette å være lovlige våpen i all overskuelig framtid, til en utopisk situasjon med global fred har oppstått der atomvåpenstatene velger å kvitte seg med sine arsenaler. Det er en resignert og risikofylt tilnærming. Målet med et forbud mot atomvåpen er jo nettopp å skape forutsetninger for nedrustning, og dermed for fred. Internasjonale lover blir vedtatt for å endre en faktisk situasjon, ikke for å bekrefte at et problem har blitt løst.

Regjeringen hevder at dens linje er i tråd med Stortingets atomforlik fra 2016. Dersom man støtter en slik tolkning sender man oppdraget med å arbeide for et juridisk rammeverk for å sikre en verden fri for atomvåpen, til framtidige generasjoner.
Lojalitet til NATO betyr ikke at vi ikke kan gjøre våre egne vurderinger av hva slags våpen som bør være lovlige. Norsk Folkehjelp oppfordrer Arbeiderpartiets landsmøte til å sikre at Ap støtter opp om FNs pågående arbeid med et forbud mot atomvåpen. Det må unngås at omtale av et forbud mot atomvåpen som et «langsiktig mål» kan tolkes dithen at Ap skal arbeide for et slikt forbud først når atomvåpen ikke lenger utgjør en trussel. Det er atomvåpenstatene som må ruste ned, men ikke-atomvåpenstatene kan meget vel gå foran og etablere et forbud og et rammeverk for avskaffing. Vi kan ikke vente på de verste aktørene før vi vedtar lover om hva som er rett og galt. Eller som Jonas Gahr Støre sa i 2010 :

“Taking a comprehensive and innovative disarmament approach means that we do not allow ourselves to be at the mercy of an unwilling – and often small minority. […] Is it fair to let the fate of our planet be determined by a handful of countries? […] We must strive for broad-based international agreements, and not allow ourselves to be blocked by those wanting the least progress.”

Stopp bruken av midlertidige tillatelser til enslige mindreårige

Økt bruk av midlertidig opphold til enslige mindreårige er i strid med Stortingets ønsker, og er svært skadelig for den som rammes og negativt for det norske samfunnet som helhet.

Norsk Folkehjelps oppfordring til Arbeiderpartiets landsmøte:

  • Stopp bruken av midlertidige tillatelser til enslige mindreårige asylsøkere

Bakgrunn
Enslige mindreårige asylsøkere mellom 16 og 18 år uten beskyttelsesbehov kan gis midlertidig tillatelse til fylte 18 år. De forventes deretter å returnere til hjemlandet. De aller fleste ungdommene som gis midlertidig opphold kommer fra Afghanistan. Vi ser en kraftig økning i bruk av midlertidige oppholdstillatelser, fordi UDI vurderer flere områder i Afghanistan som trygge og fordi rimelighetsvilkåret i internfluktvurderingen ble fjernet 1. oktober i fjor. Det betyr at enslige mindreårige som kommer fra utrygge områder kan bli sendt tilbake til et annet sted i hjemlandet hvor det før ble vurdert som urimelig å sende barnet. Et sted hvor de kanskje aldri har vært og vil være i en spesielt sårbar situasjon som internt fordrevet.

Den usikre tilværelsen med midlertidig opphold går sterkt utover ungdommenes psykiske helse. Norsk Folkehjelp og andre organisasjoner som jobber med asylsøkerungdom har sett eksempler på selvskading og selvmordsforsøk. Midlertidige oppholdstillatelser til ungdom er også til hinder for integreringen. Den usikre situasjonen de lever i, gjør det vanskelig å konsentrere seg om skole og fritidsaktiviteter.

Midlertidige oppholdstillatelser fører til at flere ungdommer rømmer fra mottaket inn i en tilværelse som udokumenterte og rettighetsløse. Det er flere ungdommer med midlertidig tillatelse som forsvinner enn som er registrert hjemreist. Vi risikerer med tiden å få en stor gruppe ungdommer i Norge og i Europa uten legalisert status. Disse barna fortjener en varig og trygg løsning.

Utviklingspolitikken må bidra til å redusere ulikhet

Den dramatiske økningen i ulikhet innad i og mellom land hindrer utvikling, truer fred og stabilitet og undergraver demokratiet.

Norsk Folkehjelp ber Arbeiderpartiet om å føre en politikk som

  • Bidrar til redusert ulikhet.
  • Støtter opp om folkelig organisering internasjonalt. Forsvar retten og muligheten til organisering, frem åpenhet og informasjon og respekt for høringsretten
  • Sikrer krav til reell utviklingseffekt for bistand til næringslivsstøtte. Vær pådriver for bindende retningslinjer for selskapers samfunnsansvar.

Bakgrunn

Verden har opplevd stor økonomisk vekst de siste tiårene, men den har blitt ujevnt fordelt. Utviklingen går i feil retning. Økonomiske forskjeller øker og en stor del av rikdommen i verden er konsentrert i hendene på en svært liten elite. Det samme skjer innad i mange land. De fleste fattige bor i dag i land med nok ressurser til å utrydde fattigdom. Det er ikke slik at økonomisk vekst automatisk sildrer ned på hele befolkningen – det har den dramatiske økningen i økonomisk ulikhet vist oss.

Derfor kan ikke utviklingspolitikken snevert ha fattigdomsreduksjon som mål. Utviklingspolitikken må bidra til å redusere forskjeller. Ulikhet er i dag vidt anerkjent av ledende finansmiljøer som en av de største hindrene for økonomisk vekst, men faktisk innsats på dette området mangler i utviklingspolitikken. Problemet med ulikhet er også anerkjent i FNs bærekraftsmål og redusert ulikhet er følgelig et mål vi må ta på alvor på alle områder i utviklingspolitikken.

Reduksjon av ulikhet handler først og fremst om rettferdighet. Det er også avgjørende for å utrydde fattigdom,  fremme sosial framgang, redusere konflikt og vold og bidra til demokratisering.  Mange av de store humanitære krisene vi opplever i dag kommer på grunn av urettferdig fordeling av makt og ressurser. Ekstrem ulikhet er dårlig for økonomisk utvikling og det undergraver også demokratiet. Konsentrasjon av ressurser på få hender gir elitene uforholdsmessig stor makt over folk og over politiske beslutninger. De får ofte gjennomslag for sine interesser fordi de kan true med å flagge ut, legge ned arbeidsplasser, stanse finansiering av partier, eller hevde at det er umulig å skape nye arbeidsplasser hvis de ikke får subsidier eller skattelettelser.

Norsk Folkehjelp mener at det viktigste vi kan gjøre for å bekjempe den store ulikheten er å støtte opp om folkelig organisering. Det blir ikke noen endring i politikken uten at arbeidere, bønder, kvinner, urfolk eller andre grupper som blir marginalisert kan fremme sine interesser, stå sammen og kreve en endring. I utviklingspolitikken betyr dette at vi må støtte sterkere opp om sivilsamfunnet, og sivilsamfunnet som pådriver for demokratisering og rettferdig fordeling av ressurser.

Etter mange tiår med økning i antallet formelle demokratier opplever verden nå demokratiske tilbakeslag. Samtidig er retten og muligheten til å organisere seg truet i mange land, gjennom tilstramming av lovverk, kontroll, trakassering, fengsling og drap. Vi trenger derfor økt engasjement fra både regjering og organisasjoner i Norge for å forsvare retten og muligheten til organisering, åpenhet og informasjon og kreve at spørsmål som er viktige i samfunnet skal forhandles og ikke avtales bak lukkede dører. Dette må være normen når lønn skal fastsettes, betingelser for handel avtales eller når investeringer berører lokalsamfunn. Dette er det viktigste, fordi utvikling handler om hvordan makt og ressurser fordeles.

Et inkluderende samfunn forutsetter en fungerende stat som kan regulere, støtte og omfordele og organiserte samfunnsgrupper som kan sikre sine interesser gjennom mobilisering og forhandling. Norsk Folkehjelp mener at bistandsstøtte til næringslivet må bidra til et organisert arbeidsliv, arbeidsrettigheter og rammeverk som sikrer samfunnsnytte. Støtten må defineres ut fra situasjonen i det enkelte land og må vurderes ut fra hvordan den påvirker fordelingen av makt og ressurser. En maktanalyse må derfor legges til grunn for å unngå å befeste en eksisterende konsentrasjon av ressurser.

20.04.2017 | Julie Offerdal
Tilbake