Hjem Nyheter Nyhetsarkiv 2017 Sør-Afrika: Det myndighetene ikke vil du skal se

Sør-Afrika: Det myndighetene ikke vil du skal se

Bosettingen Kennedy Road er opprinnelsen til slumbeboernes organisasjon. Etter gjentatte ulovlige utkastelser og rivning av hus, vokste det frem en bevegelse mange nå omtaler som den største sosiale bevegelsen i Sør-Afrika etter apartheid. Foto: Torunn Aaslund/Norsk Folkehjelp

I Sør-Afrika sitter Mandelas parti ANC med makten, slik de har gjort siden apartheids fall i 1994. Men for mange er kampsangene fra apartheid-tiden fortsatt høyaktuelle.

Kampen mot apartheid foregikk på mange fronter, også i kultur- og musikklivet, både i Sør-Afrika og i det internasjonale samfunnet. I Sør-Afrika synges mange av de samme sangene fortsatt med innlevelse. Selv om landet er demokratisk og på topp i den afrikanske økonomien, har landets mange marginaliserte merket lite til framskrittene. I dag kjemper mange mot store selskaper, korrupsjon og maktmisbruk.

Generalsekretæren og Presidenten i Abahlali baseMjondolo i samtale med medlem utenfor en av bosettingene ved Durban. Landeieren har satt opp en mur for å unngå videre vekst i bosettingen. Det gir få rømningsveier ved brann.

De som bor i slummen

Med sin «gyldne mil» av perfekte sandstrender ut mot åpent hav, er havnebyen Durban et populært reisemål for surfere og turister for øvrig. Bor du på et av de mange hotellene langs den forseggjorte strandpromenaden, kan du følge surferne i aksjon fra soloppgang. For turistene er fattigdom kanskje noe de først og fremst er i kontakt med i form av at de må passe godt på tingene sine – det er mye kriminalitet her.

Men i utkanten av sentrum ligger slummene, små bosetninger av skur bygd av overskuddsmaterialer. Her bor 400 000 av byens rundt 3,5 millioner innbyggere.

abahlali_slum

«Hus. Land. Verdighet.» lyder ett av slagordene til slumbeboernes bevegelse Abahlali. I slummen lever folk i gjørma, og «husene» er bygget av materiale funnet på søppeldynga.

– Det vi viser dere nå, er det myndighetene ikke vil at dere skal se, sier Thapelo Mohapi, generalsekretær i Abahlali baseMjondolo.

Abahlali baseMjondolo er zulu for slumbeboere, og navnet på det som av mange beskrives som den største sosiale bevegelsen i Sør-Afrika etter apartheid. Bevegelsen startet i Durban, i slumbosetningen Kennedy Road, vel ti minutters kjøretur fra sentrum.

– Myndighetene ønsker å frata fattige motet til å flytte til byen og vil sende oss tilbake dit vi kom fra, til en landsbygd hvor vi får verken jord eller mulighet til jobb. Vi motsetter oss det. Nok er nok. Når myndighetene kaster oss ut og river ned våre hjem, så bryter de menneskerettighetene, sier Sib'o Zikode, bevegelsens president.

Sammen med Mohapi guider han oss mellom ulike bosetningene fra sin slitne personbil. Når vi stopper ved Kennedy Road, kommer mange bort og vil slå av en prat. De vil takke Zikode, forteller at de har hørt ham tale eller til og med sett ham på TV. Han har selv opplevd at skuret som var hjem for ham og hans familie i Kennedy Road ble revet. I ett av tilfellene kom kona og ungene seg bare så vidt ut i tide. Fra naboens skur kunne de se sitt eget hjem bli påtent. I en periode måtte både Zikode og Mohapi gå under jorda.

– De som angriper oss er ikke pøbler. Det er folk med forbindelser, sier Zikode.

– Politikere om dagen. Pøbler om natta, legger Mohapi til.

Med grunnloven i hånd

– Vi mobiliserer de fattige i slummen slik at de taler sin egen sak. Vi respekterer myndighetene og grunnloven. For oss er den et viktig verktøy. Vi er glad for at vi bor i et demokratisk samfunn, men det er ingen tegn til at demokratiet arbeider for
oss. ANC vinner alltid valget, mens vi må hele tida fortsette vårt slit og vår kamp, sier Mohapi.

Han har tatt oss med inn i en av bosetningene mens Sikode ser etter bilen. Det er ikke hver dag beboerne ser hvite i nabolaget sitt. Vi møtes av forbausende blikk og forklarer at Norsk Folkehjelp støtter Abahlali baseMjondolo, og at vi er på besøk for å lære om bevegelsens arbeid.

– Det er Abahlali som har skaffet oss do og dusj. Før måtte vi gå en kilometer til toalettet. Nå er toalettet rett her ved inngangen til bosetningen vår, sier 22-årige Zimkhitha Mthini.

Den lange veien til toalettene satte særlig kvinner og barn i fare. Mange ble utsatt for overgrep. Mthini meldte seg inn i Abahlali for en måned siden da hun så at de klarte å påvirke myndighetene til å bygge toalettene. Skuret som Mthini deler med de tre søsknene og moren, rommer en madrass, en kommode med et lite fjernsyn og en primus.

– Nå håper vi Abahlali vil hjelpe oss å finne et hus med større plass, men vi er likevel heldige som fant dette rommet. Huset vi bodde i før ble revet, men her føler vi oss trygge.

Landeieren har bygget en mur rundt bosetningen for å unngå at den skal vokse. Det er bare én rømningsvei – hovedinngangen. Det brenner ofte i slummen.

– Vi stiller myndighetene til ansvar ved å gjøre motstand. Vi tar dem til retten og følger de riktige prosedyrene. Hver eneste gang vi har ført en sak for retten, har vi vunnet. Det er ikke lov å kaste noen ut fra deres hjem uten å tilby dem et annet bosted. Likevel skjer det
hele tida. Ingenting kommer til å skje over natta, men lokalsamfunnene må bli hørt. Det sier både vår grunnlov og rettighetserklæringen, sier Mohapi.

Abahlali baseMjondolo har over 35 000 registrerte medlemmer og har spredt seg til flere provinser. Over store deler av Sør-Afrika kan du møte folk iført Abahlalis karakteristiske røde t-skjorter med påskriften «Land. Hus. Verdighet.»

 

Se Thapelo Mohapi fortelle om slumbeboernes situasjon under arrangementet Fighting Inequality i Oslo:

 

Kullgruvens naboer

Avtalen er at Folkehjelpas utsendte skal møte representanter fra WoMin, en av Norsk Folkehjelps andre partnere i Sør-Afrika, i et veikryss. Et skilt peker i retning av «Detour», og etter en allerede lang kjøretur krysser vi fingrene for at det ikke er dit vi skal. Vi er på vei til Somkhele, et lite samfunn med spredte små gårdshus i åssidene, viser det seg. Tåka henger lavt. En og annen hane galer, og i bakgrunnen hører vi duren fra tungtransporten på vei til og fra den lokale kullminen som ble etablert for vel ti år siden.

– I starten ga de en bøtte med vann om dagen til hvert hushold, men de sluttet med det fordi «dere er for mange», som de sa, sier Niombifutui Ngwane Siyebhakema.

Rundt tjue kvinner er samlet i det enkle murhuset på gårdsplassen til Siyebhakema. Kvinnene representerer de to lokalsamfunnene Fuleni og Somkhele, og engasjerer seg i WoMin, Women in Mining, en organisasjon som kjemper mot
den mektige utvinningsindustrien, og som Norsk Folkehjelp støtter.

– Gruveselskapet sa at de skulle ansette en fra hver husholdning og at alt skulle bli bedre for oss, men ingen har fått jobb, sier Siyebhakema.

Fra trammen har de utsikt til gruveområdet og det som før var drikkevannet deres. Nå er dammen gjerdet inn – vannet brukes til å vaske kullet fra gruva, sies det. Kullgruva i Somkhele ble startet opp i 2005. I Fuleni er en lignende gruve under planlegging.

– Vi har sett og hørt erfaringene til våre søstre her i Somkhele. Vi vet at gruva bærer med seg forurensning og sykdom, sier Zodura Shando.

Hun er den mest språkmektige i forsamlingen og fungerer som tolk fra zulu til engelsk.

– Det er så mange som kommer hit og sier de skal hjelpe oss, men det er bare WoMin som hjelper, sier hun.

Kullstøv og dobbel sorg

Kvinnene forteller om husene som har sprukket på grunn av sprengningene i gruva. Om regnvannet de samler, som rekker å bli kullsvart på veien ned i tønnene på gårdsplassen. Om kyrne som dør og om kjøkkenhagene. Om barn som aldri blir bra av hosten. Husveggene står som vitner om kullstøvet som fyller lufta.

– Men det som har vært vanskeligst i alt dette, det er at de flyttet våre døde. På det nye gravstedet kunne vi se ben som stakk opp fra jorda. vår kultur er dette helt uhørt. Vi måtte gå igjennom sorgene våre på nytt, sier Nelly Mehunu Siyembeni.

Stemmen er spak. Det blir så stille i rommet at vi kan høre skrittene til fjærkreet som tusler rundt på tunet utenfor.

Frykter straff

– Akkurat nå dokumenter vi de negative effektene slik at det skal bli vanskeligere for mineselskapet å avfeie problemene våre. WoMin har lært oss å kjempe for rettighetene våre, sier Shando.

Å oppnå dialog med gruveselskapet har vært svært vanskelig. Det å samle seg til protestmarsjer har vært en sentral del av lokalsamfunnets motstand.

– Politiet kommer aldri når vi klager på minen, kun når vi protesterer mot den. Da løper vi. Bildene fra det som skjedde i Marikana er friskt i minnene våre, sier
Siyembeni.

Det er ikke mer enn fire år siden flere titalls streikende gruvearbeidere ble drept av politiet i det som er kjent som Marikana-massakren, med den mest dødelige bruken av politimakt mot sivile i Sør-Afrika siden 1960.

– Vi håper at når resultatene fra undersøkelsene vi nå gjør offentliggjøres, vil det tvinge fram svar fra gruveselskapet og myndighetene, sier Siyebhakema.

14.06.2017 | Hilde Sofie Pettersen