Hjem Nyheter Nyhetsarkiv 2017 – Vi må aldri glemme

– Vi må aldri glemme

Seiichriro Mise er bekymret over verdens utvikling, derfor reiser han rundt og forteller sin historie som atombombeoverlevende til så mange som mulig.

Seiichiro Mise (82) var ti år gammel da atombomben traff hjembyen hans Nagasaki. Nå reiser han verden rundt sammen med andre overlevende og forteller sin historiefor å hindre at noe lignende skjer igjen.

Siden 2008 har japanske Peace Boat seilt på verdenshavene. Totalt har mer enn 170 atombombeoverlevende – som i hjemlandet kalles hibakusha – vært med på turene. Da båten la til kai i Bergen i juni var to overlevende fra Hiroshima og én fra Nagasaki om bord, i tillegg til to andregenerasjons hibakushaer. Norsk Folkehjelp Solidaritetsungdom i Bergen var en av aktørene som inviterte til et stort arrangement på Litteraturhuset i Bergen hvor blant annet Seiichiro Mise talte.

– Dette er min andre tur med Peace Boat. Jeg skal være borte fra Japan i 105 dager, så det er en lang reise. Men livet om bord er veldig fint, og jeg får møte mange interessante mennesker og se nye steder. På denne turen skal vi besøke 22 ulike havner i Europa, sier han.

Radioaktivt, svart regn

9. august 1945 hadde Seiichiro Mise sommerferie og satt hjemme i huset i Nagasaki og spilte orgel.

– Jeg spilte lyder som etterlignet et B29 bombefly, men da kom min bestemor løpende inn og ropte at jeg måtte slutte, siden folk kunne tro at det kom et ekte fly, forteller han.

Nagasaki_bomb_9_August_1945_web

Atomskyen over Nagasaki 9. august 1945 sto mer enn 18 kilometer opp i himmelen etter at det amerikanske bombeflyet B29 Superfortress slapp bomben Fat Man over byens industriområde. Foto: Wikimedia Commons

Idet vesle Seiichiro lukket lokket på orgelet, traff amerikanernes atombombe Fat Man Nagasaki. Klokka var nøyaktig to minutter over elleve på formiddagen.

– Jeg så et hvitt lysglimt; det var akkurat som om sola hadde falt ned i hagen. Jeg gjorde som vi hadde lært på skolen: Puttet tomlene i ørene, dekket øynene med de øvrige fingrene, og la meg ned på gulvet, forteller han. Etter noen sekunder kom smellet.

– Det var et forferdelig trykk. Hele huset ristet og inventaret ble slengt veggimellom. Da trodde jeg at jeg skulle dø, men så hørte jeg langt borte at min mor ropte på meg og søsknene mine. Stemmene våre skalv da vi svarte, men heldigvis var både min bestemor, mor og alle vi seks søsknene uskadd, sier han.

Det som trolig reddet familien var at de befant seg innendørs og ble beskyttet av veggene i huset. Totalt mistet 74 000 innbyggere i Nagasaki livet som en direkte følge av atombomben. Mise og hans familie befant seg 3,6 kilometer unna bombens episenter. Åtti prosent av bygningene innenfor en radius på to kilometer fra episenteret ble utradert.

– Utpå ettermiddagen begynte det svarte regnet å falle. Jeg husker at jeg børstet det av ermene mine, og først mye senere fant jeg ut at det var svært radioaktivt, sier han.

Helvete i skolegården

De neste dagene brukte familien på å rydde opp i huset. Så dro Mise og en kamerat bort til skolen sin for å se hva som hadde skjedd med den.

– Vi hadde aldri kunnet forestille oss hva som møtte oss der. I skolegården lå det rekke på rekke med skadde mennesker, og lastebiler strømmet stadig til med flere. De var så forbrente og dekket med blod at vi ikke kunne se om det var menn eller kvinner.

Mange ropte på vann, andre hadde så store smerter at de tryglet om at noen ville ta livet av dem. Etter en liten stund stilnet flere av ropene fordi folk hadde dødd, sier han stille.

De døde ble slengt ned i store groper som ble gravd i skolegården, og satt fyr på.

– Skolegården vår var plutselig blitt et krematorium. Jeg husker enda lukta av brente kropper og flammene som sto opp fra hullene. Dette sto vi guttungene og så på – det var som å være i helvete, minnes Mise.

Slutt på krigen

Innbyggerne i Nagasaki visste ingenting om atombomben som hadde truffet Hiroshima tre dager tidligere. På grunn av krigen var kommunikasjonen nærmest ikke-eksisterende. 15. august fortalte Mises bestemor ham at Japan hadde kapitulert og at krigen var over.

– Da ble jeg så lykkelig! Jeg begynte i første klasse da krigen startet, og visste ikke om annet enn å leke ute i frykt for hva som ville skje. Å bli fri for den frykten, det er hva fred er, sier han.

NagasakiSurvivors1945-web

Dette bildet ble tatt i Nagasaki 10. august 1945, og viser overlevende etter atombomben. Seiichiro Mise og hans familie var blant dem. Foto: Yousuke Yamahata/Wikimedia Commons

I 1964 møtte Mise kona si, men det var ikke helt uproblematisk for hennes familie at hun ønsket å gifte seg med en hibakusha.

– Det gikk mange rykter om hibakushaene i Japan i mange, mange år etter krigen. Den radioaktive strålingen førte til økt fare for å få barn med fødselsdefekter.

Skadene fra strålingen bare vedvarer; det påvirker ikke bare meg, men også mine barn og barnebarn. Selv om jeg kanskje ser frisk ut, vet jeg ikke hva strålingen kan ha gjort med meg, og den usikkerheten har jeg levd med hele livet, sier Mise.

Tar kampen videre

7. juli i år stemte 122 FN-land for et forbud mot atomvåpen. Forhandlingene ble boikottet av Nato og atommaktene. Seiichiro Mise var på plass i New York da forbudet ble vedtatt.

– Fred er en gave som bør deles av hele menneskeheten, og atomvåpen vil aldri skape fred, det er et faktum vi hibakushaer vet bedre enn noen andre, sier han.

Mise ser med bekymring på utviklingen i verden.

– Dagens atomvåpen er hundre ganger kraftigere enn dem som detonerte i 1945. Med verdensledere som Kim Jong-Un og Donald Trump er jeg redd for hva som kan skje. Vi hibakushaer er ikke politikere, men vi kjenner smerten og lidelsen som atomvåpen kan føre til, sier Mise.

Som alle hibakushaer får både han og hans etterkommere tilbud om hyppige, gratis helsesjekker. Fire av de åtte medlemmene i hans familie som overlevde atombomben har senere dødd av kreft.

– Da mine barnebarn fylte ti år, satte jeg meg ned med dem og fortalte hva som skjedde da jeg var ti år. Det er så viktig at vi aldri glemmer, og jeg er blant de siste som husker den dagen i 1945. Om noen år finnes det ikke flere hibakushaer, og vi er bekymret for hva som vil skje når vi ikke kan fortelle våre historier. Derfor er vi opptatt av å reise rundt og snakke med så mange mennesker som mulig mens vi fremdeles kan, sier han.

Engasjert ungdom

Thea Katrin Mjelstad er medlem i Solidaritetsungdom Bislett og i anti-atomvåpenorganisasjonen ICAN. Hun deltok i Peace Boat-arrangementet i Bergen og fulgte Seiichiro Mise da han besøkte Oslo. Hun var også sammen med ham i New York under forhandlingene som førte fram til FNs atomvåpenforbud.

– Det er de forferdelige humanitære konsekvensene av en atombombe som ligger bak kampen for et forbud, og Mises historie gjør det enda lettere å forstå hvorfor dette er så viktig. Han sier at det er viktig for ham å vite at det finnes ungdom som engasjerer seg og vil ta kampen videre når hibakushaene er borte. Møtet med Mise har ført til at jeg har blitt enda sterkere engasjert i dette temaet, sier hun.

24.10.2017 | Tekst og foto: Sissel Fantoft
Tilbake