Hjem Nyheter Nyhetsarkiv 2018 Gazaopprøret: Desperasjon bak demonstrasjonene

Gazaopprøret: Desperasjon bak demonstrasjonene

Palestinske demonstranter løper i dekning for Israels tåregass. Foto: Mohammed Saber/EPA

– Palestina er igjen en slagmark for et politisk spill som bare rammer vanlige folk, sier Silvia Östberg Morales. Hun er Norsk Folkehjelps landdirektør i Palestina og raskt innom Norge. Trumps kutt til FNs hjelpearbeid, sammen med at president Abbas slutter å betale lønninger til statsansatte for å presse Hamas, betyr at folk rammes av ekstrem fattigdom. Samtidig trues skoler og sykehus av stengning.

NAKBA: 70 år siden katastrofen

15. mai i år er det nøyaktig 70 år siden den største katastrofen av dem alle rammet det palestinske folket. Det skjedde i det samme øyeblikket jødene kunne glede seg over eget land.

15. mai 1948 ble Israel grunnlagt, og 750 000 palestinere ble samtidig fordrevet fra sine hjem og tvunget på flukt. Byer og landsbyer ble tømt for folk. Omtrent halvparten av alle palestinere som bodde i det som da var Palestina dro til Libanon, Syria, Jordan, Gaza eller Vestbredden. Mange som hadde eid store landområder og flotte hus ble redusert til flyktninger. Mange bor fremdeles i flyktningleirer eller har status som flyktninger i andre land. De er ikke likeverdige borgere eller har rett til statsborgerskap. Det samme gjelder etterkommerne deres. Nakba er dermed ikke bare historie eller fortid, men en realitet her og nå.

Israel hevder at palestinerne flyktet på ordre fra egne ledere, men det finnes dokumentasjon på at det israelske militæret bedrev etnisk rensning av folk fra 530 byer og landsbyer. FN etablerte raskt 59 flyktningleirer for å ta imot strømmen av hjemløse palestinere.

Venter fremdeles

De nye flyktningene forventet at verden ville presse Israel til å gi dem retten til retur.  

FNs generalforsamling vedtok nemlig allerede i 1948  resolusjon 194  som slår fast at palestinske flyktninger har rett til retur til områdene de kom fra. Hvis de ikke ønsker å returnere, har de rett til kompensasjon for eiendelene de har mistet. Ifølge UNWRA venter 4,8 millioner registrerte palestinske flyktninger fremdeles på at resolusjonen skal følges opp.

Da palestinerne måtte rømme i 1948 tok de med seg husnøklene sine, som et symbol på at de en dag skulle låse seg inn hjemme igjen. Nøklene overleveres fra generasjon til generasjon med det samme håpet. Disse nøklene har i ettertid kommet til å bety en rett til retur, og de kan også gis som gave, for eksempel i bryllup. Når Nakba skal markeres, er det mange som viser fram sine gamle og ofte rustne nøkler som bevis på hjemmet familien mistet og retten de har til å reise hjem igjen.

Viktige markeringer

Allerede sommeren 1948 dukket begrepet ‘Nakba’ (katastrofen) opp i boka Macnā an-Nakba – Betydningen av Nakba av syriske Constantine Zureig. Men ikke alle var i utgangspunktet begeistret for begrepet.

Palestinske flyktninger i Libanon nektet å bruke det, fordi de mente det lå noe permanent i ordet, som de ikke ville innfinne seg med. I stedet ville de kalles returnerbare. Også PLO, på 70-tallet, foretrakk fortellinger som handlet om revolusjon eller fornyelse.

Likevel har Nakba blitt markert på ulike måter allerede fra 1949, ved demonstrasjoner, besøk på gravlunder eller streiker, og de som står bak er studentgrupper, sportsklubber, flyktningkomiteer, politiske partier, religiøse grupper og fagbevegelse. I løpet av 1950-tallet ble 15. mai kjent som Palestinadagen, en dag for solidaritet med palestinerne. I Norge markeres dagen gjerne ved at Palestinakomiteen, sammen med Norsk Folkehjelp og Fagforbundet, holder appeller foran Stortinget.

En endeløs rekke av ydmykelser

Ifølge Palestinakomiteen er det viktig å markere Nakba-dagen så lenge Israel fortsatt okkuperer palestinsk land. Folk fordrives fremdeles, hus rives, og folkerettsstridige bosettinger bygges i raskt tempo. Imens sitter 6500 palestinere i israelske fengsler, inkludert 300 barn og 13 folkevalgte politikere (tall fra 2017).

Palestinere som bor i Gaza og på Vestbredden har så å si ingen mulighet til å reise ut av landet og er fanget i en endeløs rekke av ydmykende opplevelser ved grenseposter og i evig uro over fattigdom, manglende framtidsutsikter og krig. Palestinere som ønsker seg tilbake til hjemstedene sine kommer ikke inn i landet, og må se barndomstraktene okkupert av andre. På sett og vis er palestinere fremdeles på vei til et land der de har samme rettigheter som andre. I mellomtiden er alle fanget i ulike ingenmannsland som Nakba skapte da Israel ble født.

Dette førte til opprøret og demonstrasjonene ved grensa til Israel som startet 30. mars. Det er ikke rart at folk er desperate, men desperasjon fører aldri noe godt med seg, mener Morales. Hun forklarer:

– Helt konkret dreier det seg om at Donald Trump i januar stanset støtten til UNRWA – FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger i Midtøsten. Dette får dramatiske konsekvenser. UNWRA er blant annet ansvarlige for 252 skoler som hver har cirka 1000 elever. De finansierer også helseklinikker, inkludert dem for mentalt helse, og de sponser medisiner.

Konsekvensene av alt dette er blant annet at lærerne ikke lenger mottar lønn etter at vårsemestret avsluttes i juni, og at skolene ikke åpnes igjen til høsten. For sykehusene vil Trumps bistandskutt bety forskjellen på liv og død, for UNRWA sponser også bensin til generatorer som brukes til strøm. Gaza har bare strøm seks timer hver dag, så disse generatorene er livsviktige.

– I tillegg deler UNRWA ut mat til én million fattige i Gaza, det vil si halvparten av alle som bor her. Det blir det også slutt på, sier Morales og legger til: – Mange palestinere i Gaza tenker nå at nok er nok, nå organiserer vi oss, nå krever vi at verden stiller opp for oss, for alt blir bare verre og verre.

Politisk spill

Silvia Östberg Morales sier at folks desperasjon også har en politisk brodd mot Fatah, som i praksis har ført nye grupper ut i fattigdom.

– Mahmoud Abbas, som representerer Fatah og er president i Palestina, holdt en tale i mars der han truet med å frata lønninger til alle statsansatte som bor i Gaza. Talen var aggressiv i formen, og han snakket også om å innføre andre økonomiske sanksjoner i form av mindre finansiell støtte til Gaza eller ved å stoppe banktransaksjoner. I april i år fikk de statsansatte for første gang ikke lønn. Det handler om rundt 30 000 mennesker som hver og en forsørger i gjennomsnitt fem andre. Plutselig er et altså 150 000 palestinere i Gaza uten inntekt, sier Morales.

Hun forklarer at så langt har storfamiliene klart å legge til side penger for å hjelpe hverandre. På denne måten har de fattige blitt absorbert inn i storfamilien. Men nå som så mange mennesker rammes, klarer ikke lenger storfamiliene å hjelpe alle sine.

– Overordnet dreier det seg om ulike aktører som ønsker å presse Hamas og tvinge dem til å gi fra seg makta, men i dette politiske spillet er det vanlige folk som rammes.

Folkelig opprør

tcc0b1d5-web

Palestinske kvinner lager couscous i en teltleir for demonstranter ved Gazas grense til Israel. Foto: Apaimages/rex/shutterstock

På spørsmålet om hvem som står bak opprøret og demonstrasjonene, svarer Morales:

– Israelske medier sier det er Hamas. Men pålitelig informasjon Norsk Folkehjelp kjenner til forteller at er flere organisasjoner som sammen står bak. Alle er enig om at det skulle være fredelige demonstrasjoner. Det har det også vært; tidvis har det vært mange barnefamilier der som nærmest har hatt piknik. Det har vært noen unntak på fredager når mange kommer fra moskeene. Det er da urolighetene skjer. Det er kanskje ikke så rart at opprørtheten kommer til uttrykk.

Demonstrasjonene skal holde på hver dag til Nakba-dagen 15. mai. Hva som skjer etter det vet ingen.

– Hvordan er hverdagslivet i Gaza for tiden?

– Bare tenk på dette: Mange i Gaza bor i høyhus. Uten strøm går ikke heisen til leiligheten din i niende etasje, så de slår på strømmen de første fem minuttene av hver time og kjører heisen da. Rekker du ikke disse minuttene, står du nede med tre småbarn og må gå ni etasjer opp. Du må følge med på radioen for å vite når strømmen kommer og går. Kommer den klokken tre på natta må du stå opp og vaske klær. Hver dag må du ta hensyn til en rekke slike ting, og all energi går med til det. Du har ikke krefter til å tenke framover.

                  – I tillegg, sier Morales, – må palestinerne holde ut Israels stadig hardere gjengjeldelser og politikk, for eksempel når de river hus på Vestbredden. Folk får beskjed fra den israelske staten om at det er vedtatt at huset deres skal rives. Da kan de velge mellom å rivene husene selv, eller betale staten Israel høye summer når rivningen er gjort. I tillegg er det vannmangel i Gaza. Alt grunnvannet er forurenset, for det finnes ikke elektrisitet til å rense avløpsvannet. Når du går langs stranda ser du kloakken komme rett ut i havet.

Det samme saltvannet får hun en smak av hver dag; det blander seg med grunnvannet og kommer ut i dusj og spring.

– Det første jeg gjør når jeg har dusjet er å vaske meg i ansiktet med kjøpevann, for jeg har salt overalt. Men det er veldig få mennesker i Gaza som har råd til dette.

– Får demonstrantene noen støtte fra miljøer i Israel?

– Det finnes gode folk også i Israel, og det finnes organisasjoner som arbeider for å løse konflikten fredelig og rettferdig. 200 mennesker holdt støttedemonstrasjon i Israel etter den første fredagen. Men myndighetene fortsetter å insistere på at det er Hamas som står bak demonstrasjonene. Mediene rapporterte at Israel plasserte 100 snikskyttere i området rundt grensa dagen før den første demonstrasjonen. Og selv om demonstrasjonene ikke lenger er øverst i nyhetsbildet i Norge, fortsetter Israel å skyte mot demonstrantene. Over 40 er drept og tusenvis er såret.

Israel delt i to

Selv om Silvia Östberg Morales ikke vet hvor mange israelere som faktisk har sympati med palestinernes sak, er hun sikker på at Israel blir stadig mer delt i to mellom dem som støtter en fredelig løsning i konflikten med Palestina og dem som støtter Israels nåværende politikk. Hun ser ikke i dag noen mulighet for en åpen samtale partene imellom.

– Hvor mye har valget av Donald Trump som USAs president påvirket situasjonen?

– Ingen vet hva Trump bestemmer seg for neste dag, og dette i seg selv gjør alt mer ustabilt og påvirker befolkningen mentalt. De lever i konstant redsel for hva som kan skje. Valget av Trump har også ført til at Israel tar seg friheter, for de vet de får støtte fra USA og land som er avhengig av støtte fra USA.

– Hva kan norske myndigheter og andre gjøre for å bistå palestinerne?

– Norsk Folkehjelp krever att Norge anerkjenner den palestinske staten. I tillegg vil vi at norske myndigheter sørger for att ingen norsk aktør medvirker till okkupasjonen.

– Lever ideen om enstatsløsningen?

– Teoretisk er den ikke urealistisk. Jeg tror palestinerne kunne akseptert det hvis det betød like rettigheter for alle. Problemet for en tostatsløsning nå er at det bor 500 000 bosettere på Vestbredden som har religiøser begrunnelser for sin rett til å bli der.

– Hva er det viktigste Norsk Folkehjelp gjør i Gaza og på Vestbredden?

– Vi er ikke mange, bare elleve personer i Gaza og én på Vestbredden. Vi jobber i partnerskap med lokale organisasjoner, der vi blant annet har et humanitært program som hjelper folk til å produsere sin egen mat. Men vi støtter også det politiske arbeidet som på lang sikt vil løse problemene. Støtte fra verden utenfor er viktig for palestinerne. Det gir dem styrken de trenger for å overleve.

14.05.2018 | Linn Stalsberg