Hjem Nyheter Nyhetsarkiv 2018 Redder liv i Sør-Sudan

Redder liv i Sør-Sudan

Mange av internflyktningene som får utdelt mat fra Norsk Folkehjelp har vært på flukt i over fire år.

De har vært på flukt i fire år, mangler mat og drikkevann og har mistet det meste de eier. Likevel er befolkningen i New Fangak fulle av håp og motstandskraft.

Det er tidlig morgen, og dusinvis av interflyktninger begynner å samle seg i byen New Fangak i Jonglei, den største av Sør-Sudans ti delstater. De venter på matvarehjelp fra Verdens matvareprogram (WFP) og Norsk Folkehjelp.

I fire dager har mange menn og kvinner arbeidet hardt for å losse matvarene fra lastebåten som WFP har leid. Båten har fraktet varene fra byen Bor, og har ankret opp ved elvebredden, mindre enn en kilometer unna der sideelva Phow River renner sammen med hovedelva Den hvite Nilen. 

Endelig starter matvareutdelingen, og i løpet av dagen har en stor menneskemengde ankommet New Fangak. 90 prosent av dem er kvinner, av og til ledsaget av sine tenåringsbarn. Mennene er sjelden å se. Noen få har dukket opp, men står i utkanten og betrakter matdistribusjonen i stillhet. Kvinnene står for praten. Det er de som har matkortene som er utstedt av Norsk Folkehjelp.

IMG_1150-web

- Når vi har begynt med matutdelingen har vi ikke tid til å spise, sier Chot Yak som jobber med matutdeling for Norsk Folkehjelp og WFP.

Neste dag fortsetter utdelingen uavbrutt fra morgen til sen ettermiddag. Den tredje dagen er det folk over alt. Elvebredden er fylt av motorbåter og kanoer, fortøyde og klar til å frakte maten hjem.

Fire år på flukt

Vi har kommet hit med Norsk Folkehjelps båt. Det tok to og en halv time fra delstatshovedstaden Old Fangak, en tidligere britisk garnisonsby. Jeg betrakter motorbåtene. En av dem styres av en gutt med dreadlocks som vifter med banneret til den spanske fotballklubben Barcelona. Båten ser ut til å være bygd lokalt, med et robust metallisk skrog og en tilsynelatende kraftig utenbordsmotor. Den brukes vanligvis til elvetransport. Det finnes ikke noen veiforbindelse mellom byene Old og New Fangak.

Jeg spøker med en i teamet som deler ut mat og spør om det er noen muligheter for lunsj. Han svarer: – Når vi har begynt med matutdelingen har vi ikke tid til å spise. Det må vi tenke på senere. Han ler mens han flytter oppmerksomheten til en eldre kvinne som har dårlig syn.

– Teamet mitt er levende opptatt av arbeidet sitt, sier han. Han heter Chot Yak og jobber for Norsk Folkehjelp i området. – De fleste har jobbet her siden 2014, fortsetter han, før han springer fram for å hjelpe kvinnen som strever med å løfte en sekk med korn opp på hodet sitt.

Mange internflyktninger føler seg hjemme her. Majoriteten kommer fra Nuer-folket, og har samme språk og kulturelle bakgrunn som lokalbefolkningen i området.

Verdens matvareprogram (WFP)

WFP er verdens største nødhjelpsorganisasjon, men driver både nødhjelpsarbeid og langsiktige utviklingsprosjekter. Organisasjonen har ca. 11 000 ansatte, og hvert år får om lag 80 millioner mennesker i over 80 land mat og hjelp fra WFP.

WFP har et årlig budsjett på rundt 25 milliarder kroner. I motsetning til andre FN-organisasjoner mottar ikke WFP driftsstøtte fra FN, men blir kun finansiert av frivillige bidrag fra stater, private organisasjoner, bedrifter og privatpersoner. Norge er en av de største bidragsyterne til WFP, og også et av få giverland som gir driftsstøtte til WFP, med en forutsetning om at pengene ikke blir brukt til å kjøpe genmodifisert mat.

Kilde: FN-sambandet

– De fleste har bodd her i over fire år nå, forklarer Chot. – De har flyktet fra ulike områder i landet, fra Malakal, Kaldak, Khorflus, den tidligere delstaten Unity og Juba, sier han.

Den første tiden etter flukten livnærte mange seg av det de fant i naturen for å overleve, som blader og frukt. Dette endret seg da Norsk Folkehjelp på vegne av WFP begynte å distribuere matvarer i området i 2014.

Lever sammen med lokalbefolkningen

Hoveddelen av internflyktningene lever sammen med lokalbefolkningen og har fått tildelt jord av kommunen der de har satt opp enkle hus. Noen har fått tilgang til dyrkbare områder langs Phow River, nok til å fø kveget sitt. Den generelle matvaresituasjonen blant lokalbefolkningen er likevel slik at internflyktningene er avhengig av matvarehjelp. På grunn av borgerkrigen i landet er det vanskelig å finne alternative kilder til ernæring og inntekt.

Folk har begrenset tilgang til helse- og andre sosiale tjenester, og mange må bruke elvevannet også til drikkevann. Dyrket mark er et sjeldent syn, og selv om husholdningene dyrker mat til eget bruk, skjer det på små områder rett ved husene de bor i.

Håp og motstandskraft

Dagen etter – på vei til speedbåten – passerte vi stedet der Norsk Folkehjelp hadde delt ut mat. Dagen før var stedet fylt til randen av mennesker. Nå lå det øde, med unntak av en håndfull menn som ryddet bakken for ødelagte bokser. Flaggene til WFP og Norsk Folkehjelp, som hadde vaiet over stedet for bare noen timer siden, var nå trygt pakket sammen i påvente av den neste matvaredistribusjonen.

Da vi forlot øya tenkte jeg at jeg muligens kunne beskrive dette samfunnets tro og følelser med to ord – håp og motstandskraft. For nesten alle jeg hadde vært i kontakt med de siste ti dagene hadde en aura av ukuelig håp om at freden ville komme tilbake til landet slik at de kunne ta fatt på den lange reisen med å gjenoppbygge framtida og nyte livets goder igjen.

Marys håp for framtida

Mary Nyadak er 30 år gammel og mor til tre. Hun er en av de mange internflyktningene i Old Fangak. Hun flyktet hit gjennom kuleregnet i Malakal, hovedstaden i delstaten Upper Nile, ti mil lenger nordøst og porten til oljefeltene.

Mary-Nyadakweb

30 år gamle Mary Nyadak håper hun snart kan vende hjem sammen med sine tre barn.

– Da kampene startet i Malakal, flyktet jeg med familien min til elvebredden, og vi kom oss omsider til Old Fangak noen uker senere, sier Nyadak, mens hun steller spebarnet sitt foran sitt midlertidige husvære, 300 meter fra elvebredden.

Nyadak og hennes unge familie har bodd her siden 2015, og overlever hovedsakelig på nødhjelpen fra Norsk Folkehjelp.

– Matvarehjelpen har vært til stor hjelp for oss. Uten denne støtten hadde livet vært hardt, så vi er svært takknemlige, sier hun.

Mot alle odds har de internt fordrevne i Old Kandak beholdt håpet om at landet skal bli såpass fredelig og trygt at de kan vende tilbake til sine hjem. Nyadak tror at dette kan skje i nærmeste framtid. Enn så lenge er hun takknemlig for støtten fra Norsk Folkehjelp og WFP, og oppfordrer dem til å fortsette med matvarehjelpen til flyktningproblemet er løst.

Venter på at freden skal vende tilbake

De siste fire årene har internflyktningen Nyadoar Boya bodd i Old Fangak. Før hun søkte tilflukt her, bodde hun i Malakal, men måtte flykte fra krigshandlingene der.

Nyadoar-Boya-web

Selv om Nyadoar Boya flyktet tilbake til hjembyen, har tiden som internflyktning vært vanskelig.

– Old Fangak er hjembyen min, men jeg har levd det meste av livet i Malakal. Da kampene brøt ut, måtte jeg vende tilbake hit, sier den 28 år gamle åttebarnsmoren. To av hennes yngste sitter ved siden av henne på teppet og lytter stillferdig til samtalen.

I likhet med de fleste internflyktningene måtte Nyadoar rømme nesten tomhendt, og hun har mistet mange av eiendelene sine i løpet av konflikten.

– Da vi kom hit, fikk jeg tildelt et stykke jord av kommunen, og her har jeg bodd siden sammen med familien, forklarer hun på nuerdialekten sin. 

– Det er ikke lett å være internflyktning, sier hun. – Den første tiden hadde vi ikke noe å spise, og måtte leve av ville vekster vi fant i naturen.

– Familien hadde ikke overlevd uten matvarehjelpen, sier Nyadoar, som håper på fred i Sør-Sudan slik at alle fordrevne kan vende hjem.

20.12.2018 | Tamama Norbert