Hjem Nyheter Nyhetsarkiv 2019 Usikker framtid

Usikker framtid

Foto: Ellen Johanne Jarli

Som det aller siste av Norsk Folkehjelps asylmottak stenger Dikemark mottak dørene for godt 30. april etter seks års drift. De 120 beboerne – inkludert 34 barn – må dermed forlate det som har vært hjemmet deres, og de ansatte må finne seg nye jobber.

Dikemark mottak i Asker er en smeltedigel av språk, kulturer og mennesker fra mange ulike land. Kvinner, barn og familier bor i ett bygg, og enslige menn i et annet. Ni ansatte i Norsk Folkehjelp har arbeidsplassen sin her fram til 30. april.

– Det er veldig trist at Dikemark skal legges ned. De fleste av beboerne har fått avslag på sine søknader om opphold, og blir flyttet til andre mottak rundt omkring i Norge. Noen har fått oppholdstillatelse og venter på beskjed om hvilke kommuner de skal bosettes i, forteller mottaksleder Abdikarim Dahir Osmael.

De største beboergruppene på mottaket kommer fra Etiopia, Eritrea og Somalia, og i tillegg bor det mennesker fra blant annet Irak, Iran, Pakistan, Afghanistan og Bangladesh her.

Driften går som vanlig helt til siste slutt, med hverdagsliv og mange aktiviteter. Barnefagansvarlig Trine Røsand holder for eksempel på med å montere speilfliser i et kjellerrom som skal bli ballettstudio for barna.

– Det er rart å søke på nye jobber når du egentlig har en jobb du trives godt i. Norsk Folkehjelp tar så godt vare på oss som mulig i denne prosessen; vi får både karriereveiledning og fri til å dra på jobbintervjuer. Men i en slik situasjon er vi ikke først og fremst opptatt av oss selv, men av menneskene som bor her og ikke aner hvor de havner. De er i en vanskelig situasjon fra før, så nedleggelsen og flyttingen blir en tøff ekstrabelastning for mange, sier hun.

Artikkelen fortsetter under bildene.

Foto: Ellen Johanne Jarli

Foto: Ellen Johanne Jarli

Foto: Ellen Johanne Jarli

Foto: Ellen Johanne Jarli

Foto: Ellen Johanne Jarli

En hyggelig arbeidsplass

Siden svært mange av asylmottakene i Norge er lagt ned den siste tiden, må beboerne på Dikemark flytte dit hvor det er plass. Det betyr at enkelte risikerer å havne langt fra Asker hvor de har hatt sitt hjem fram til nå.

– Mange av beboerne her har en sterk tilknytning til Oslo på grunn av familie, sykehus eller andre ting. For dem er det spesielt utfordrende å kanskje havne langt unna. Samtidig er det vanskelig for UDI å ta hensyn til alle når de bestemmer hvor beboerne skal flytte, sier Røsand.

Selv om situasjonen er vanskelig de siste ukene før nedleggelsen, gleder de ansatte seg fremdeles til å komme på jobb hver dag.

– Det er fint å jobbe her; vi er en slags profesjonell familie og samarbeider veldig godt. Selv om vi har et regelverk vi forholder oss til, så finnes det ingen fasit på hvordan et asylmottak skal drives. Vi har funnet vår måte å jobbe på, og det fungerer veldig bra. Dikemark er et hyggelig sted å jobbe, og det er synd at det skal legges ned, sier bosettings- og returansvarlig Maimuna Sey.

Støtte fra lokalsamfunnet

Før Dikemark åpnet i 2013 var det sterk motstand fra lokalsamfunnet mot opprettelsen av et asylmottak i nabolaget.

– Det var mange fordommer ute og gikk, og naboene trodde at asylsøkere var farlige. I løpet av de seks årene vi har vært her har vi jobbet med å engasjere folk i lokalsamfunnet og skape kontakt mellom dem og beboerne på mottaket. Det har gått over all forventing. Av og til er det så stor pågang fra frivillige som tilbyr seg å lage aktiviteter for beboerne at vi ikke har kunnet si ja til alle! Da nyheten om nedleggelsen kom, gikk folk i lokalmiljøet i fakkeltog og protesterte, sier mottaksleder Osmael.

En av beboerne som ennå ikke vet hvor hun havner når Dikemark legges ned er Hiwot Sinna (62) fra Etiopia. Hun kom til Norge i 2002 og bodde på flere ulike mottak før hun kom til Dikemark for fem år siden.

– Det er en veldig vanskelig situasjon å ikke vite hvor jeg skal bo. Jeg har fått avslag på søknaden min om opphold, og nå venter jeg på beskjed om hvor jeg skal dra. Jeg trives godt her på Dikemark, her har jeg venner som jeg kan prate og spise med. Vi tar vare på hverandre, sier hun.

Sinna tar ofte toget til Oslo for å gå i den etiopiske kirken. Hun har også gjennomgått en øyeoperasjon på Ullevål sykehus og går jevnlig til kontroll der.

– Jeg er redd for at jeg havner så langt unna at jeg ikke lenger kan dra til kirken og sykehuset. Alt er veldig vanskelig nå, sier hun.

Barna må forlate vennene

Hiwot Sinna bor alene på et lite rom som rommer en køyeseng og alle hennes eiendeler. Hun har blitt en bestemor for barna på mottaket.

– Hiwot er veldig glad i barna, og vi er alle glad i henne. Hun hjelper oss med å passe på dem, og det blir tøft for alle hvis vi skilles og havner på forskjellige mottak, sier Lemlem Haile (35), som også kommer fra Etiopia. Hun bor sammen med sine fem år gamle tvillingsønner. Også Dureettii Morkee er fra Etiopia, og enslig mor til datteren på åtte år. Haile og Morkee kom til Norge i 2010 og har bodd på Dikemark i henholdsvis to og ett år.

– Barna våre trives på skolen og i barnehagen og vil ikke skilles fra vennene sine. De spør hele tiden om hvor vi skal flytte og hvorfor vi er nødt til det. Situasjonen er veldig stressende – det er det eneste vi har snakket om siden vi fikk vite at Dikemark skal legges ned. Vi har mange venner som vi kommer til å savne, både her på mottaket og i området rundt, sier Haile.

– Det er tøft å måtte begynne på nytt gang på gang. Det tar tid å bli kjent i et område, og datteren min syntes det var veldig vanskelig da hun måtte slutte på skolen i Vestnes i Møre og Romsdal for ett år siden. Nå har hun endelig funnet seg til rette her, og så må hun slutte i klassen sin igjen midt i skoleåret. Hun er så lei seg og gråter mye, for hun har fått mange gode venner her og liker veldig godt dramagruppa hun er med i. Det gjør vondt i hjertet mitt når jeg ser hvor fortvilet hun er, og når hun spør hvorfor vi må flytte enda en gang har jeg ingen svar å gi henne, sier Morkee.

Tilbud om aktiviteter

Når barna er i barnehagen og på skolen pleier mødrene å handle, lage mat, vaske klær og er opptatt med andre dagligdagse sysler.

– Hver tirsdag har vi kvinnegruppe hvor vi sitter sammen og strikker og prater. På onsdagene er det onsdagskaffe hvor også de enslige mennene kommer, forteller Haile.

Frivillige askerbøringer tilbyr blant annet svømmekurs, utendørsaktiviteter og leksehjelp til barna. Inne på lekerommet treffer vi Rokhshana Mahmoudi (35) og sønnen Mohammed Mahdi (2) fra Afghanistan. Mahmoudi har i tillegg en tiåring, tvillinger på ni og en seksåring som er på skolen.

– Mannen min har fått opphold og bor i Oslo, men han kommer ofte hit og besøker oss og hjelper meg med barna. Jeg er sunnimuslim og mannen min shiamuslim, derfor vil ingen av familiene våre i Afghanistan ha noe med oss å gjøre. Jeg er veldig redd for at barna og jeg skal bli sendt tilbake, sier hun. Familien reiste via Iran og Tyrkia før de endte opp i Norge for et drøyt år siden.

– Vi er fornøyd med livet vårt her på Dikemark, for her er vi trygge. Jeg er veldig redd for hva som skal skje framover, og det merker barna mine. Det eneste jeg vil er at de skal være glade, sier Mahmoudi.

29.04.2019 | Tekst: Sissel Fantoft Foto: Ellen Jarli