Hjem Vårt arbeid Humanitær nedrustning Truslene Atomvåpen Myter om forbudsforhandlingene
FB-cover-1-post

9 myter om forbudsforhandlingene

1. Et forbud er urealistisk

Det overveldende flertallet av stater i FN mener at det er nødvendig å få på plass et forbud mot atomvåpen i internasjonal rett, for å legge press på alle de ni atomvåpenstatene til å ruste ned. Prosedyrereglene for forhandlingene medfører at ingen stat eller gruppe av stater kan blokkere flertallets vilje. Forhandlingene starter i mars, og en avtale vil bli fremforhandlet, vedtatt, og åpnet for signering i løpet av de nærmeste årene, kanskje allerede i 2017. Med eller uten atomvåpenstatene om bord.

2. Et forbud vil ikke ha noen effekt hvis ikke atomvåpenstatene er med

FN-forhandlingene om et forbud mot atomvåpen er et høyst konkret og troverdig initiativ. Det kan bli starten på den «moralske revolusjonen» mot atomvåpen, som Obama etterlyste i Hiroshima i 2016. Atomvåpenstatenes massive motstand mot FN-forhandlingene er demonstrasjon god nok på at en forbudsavtale vil ha stor innvirkning på disse statenes politikk og praksis, selv om de skulle velge å ikke slutte seg til avtalen fra begynnelsen. Selv USA har i et ugradert NATO-dokument påpekt at FN-forbudet vil svekke den atomvåpens legitimitet og troverdighet og kunne få stor effekt både på statsparter og ikke-statsparter. Det er riktig at det er atomvåpenstatene som må ruste ned, men ikke-atomvåpenstatene kan meget vel gå foran og etablere et forbud og et rammeverk for avskaffing. All erfaring tilsier at selv om stormaktene ikke er med fra begynnelsen, så kan forbudsavtaler ha stor innflytelse og gradvis føre til nedrustning og avskaffing. Hvis atomvåpenstatene ikke slutter seg til FN-forhandlingene, vil målet selvfølgelig være å få dem til å slutte seg til avtalen etter hvert som de klarer å bli enige om gjensidig nedrustning. En rekke nedrustningsavtaler vil måtte komme i tillegg til forbudet. Forbudet vil bli et juridisk, økonomisk og politisk verktøy som stater og sivilsamfunn kan bruke i en kontinuerlig prosess for å legge press på kommersielle aktører til å kutte sine investeringer i atomvåpenproduksjon og modernisering og til å få atomvåpenstatene til å arbeide mye hardere for å bli enige om balansert og gjensidig nedrustning. Mens de andre masseødeleggelsesvåpnene - kjemiske og biolgiske våpen - er forbudt, er det i dag et hull i internasjonal rett når det gjelder atomvåpen. Hvis vi ikke fyller dette huller bidrar vi til å forlenge og forverre en situasjon der noen stater oppfører seg som om masseødeleggelsesvåpen er legitime virkemidler. Sveriges utenriksminister Margot Wallström har et klokt perspektiv på denne FN-prosessen. Som Sveriges FN-delegasjon sa etter at den på FNs generalforsamling hadde stemt ja til å starte forhandlinger om et forbud: «Vil denne prosessen bli den mest effektive måten å oppnå målet om full kjernefysisk nedrustning på? Faktum er at vi i dag ikke vet. Men gitt hva som står på spill, mener vi at vi har en plikt til å prøve, samtidig som vi er oppmerksomme på utfordringene.»

3. Et forbud vil undergrave/ikke være i tråd med Ikkespredningsavtalen

Dette er skremselspropaganda, som vi har hørt både fra utenriksminister Børge Brende og NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg. I virkeligheten er det Solberg-regjeringens beslutning om å boikotte forbudsforhandlingene som undergraver Ikkespredningsavtalen (Non-Proliferation Treaty, NPT). Artikkel VI i Ikkespredningsavtalen krever at alle stater forhandler i god tro om effektive tiltak for en snarlig stans i det kjernefysiske våpenkappløp og kjernefysisk nedrustning. Et forbud mot atomvåpen vil være et slikt effektivt tiltak. Det vil komplementere og styrke Ikkespredningsavtalen, akkurat som for eksempel Comprehensive Test Ban Treaty gjør det. Den internasjonale Røde Kors-komiteen mener at et forbud vil bli «a long-awaited step towards fulfilling the NPT's Article VI obligation to pursue effective measures to achievenuclear disarmament.” Den virkelige trusselen mot Ikkespredningsavtalen er atomvåpenstatenes modernisering av og fortsatte investering i atomvåpen, som strider med deres forpliktelse til å avskaffe sine lagre. Det at land som Norge fortsetter å belage seg på atomvåpen for vår sikkerhet er også en trussel mot Ikkespredningsavtalen.

4. Støtte til et forbud mot atomvåpen vil være i strid med Norges NATO-forpliktelser

Regjeringen har en snever oppfatning av hva slags handlingsrom de enkelte medlemslandene i NATO har. Det er grunn til å minne om at NATO ikke har atomvåpen; det er USA, Storbritannia og Frankrike som har atomvåpen. Atlanterhavspakten av 1949 nevner ikke atomvåpen med ett eneste ord. NATOs strategiske konsept sier riktignok at NATO vil forbli en kjernefysisk allianse så lenge det finnes atomvåpen i verden. Det betyr imidlertid ikke at de enkelte medlemsland ikke har anledning til å være med på å fremforhandle et forbud mot atomvåpen. Tvert imot. Det strategiske konseptet sier nemlig også at NATO skal skape betingelser for en verden uten atomvåpen. Vi må heller ikke glemme at Ikkespredningsavtalen - som i motsetning til NATOs strategiske konsept faktisk er et juridisk bindende dokument – forplikter alle statsparter, inklusive Norge og alle atomvåpenstatene i NATO, til å forhandle i god tro om effektive tiltak for total kjernefysisk nedrustning. For Norge er dette altså i realiteten kun et politisk valg. Hva skal vi legge mest vekt på? Skal atomvåpenstatene i NATO få styre våre handlinger? Eller skal vi jobbe for en atomvåpenfri verden? Norge må arbeide målrettet for å øke forståelsen blant våre NATO-allierte for at atomvåpen ikke er et legitimt, effektivt eller ønskelig virkemiddel. Vi må være villige til å stå opp for at atomvåpen bør være ulovlige våpen for alle stater. Lojalitet til NATO betyr ikke at vi ikke kan ha våre egne verdier, eller at vi ikke kan gjøre våre egne vurderinger av hva slags våpen som bør tillates under folkeretten. Samhold i NATO står heller ikke i motstrid til det å utøve normativt lederskap og ta ansvar for å forme morgendagens NATO. Norge må ha fokus på hvordan vi vil at NATOs neste strategiske konsept skal se ut. Et forbud mot atomvåpen er et nødvendig og effektivt skritt som vi må ta for å stigmatisere atomvåpen, redusere deres legitimitet og derigjennom hindre spredning og legge press på atomvåpenstatene til å gjennomføre gjensidige reduksjoner. Dette er det fullt mulig for NATO-landet Norge å mene. Med den nødvendige vilje samt gode evner til dialog kan en norsk utenriksminister skape aksept for en slik nasjonal politikk i NATO.

5. Et forbud dreier seg om ensidig nedrustning

Utenriksminister Brende har ved flere anledninger skapt et inntrykk av at et forbud dreier seg om ensidig nedrustning. Multilaterale forhandlinger i FN dreier seg selvfølgelig ikke om ensidig nedrustning. Det er et utenkelig scenario at USA vil slutte seg til det framtidige forbudet mot atomvåpen og ruste ned ensidig. Forbudet vil legge press på alle atomvåpenstater til å arbeide hardere for å oppnå enighet om gjensidig og balansert nedrustning, slik at de etter hvert sammen kan slutte seg til forbudet. Til og med USAs tidligere forsvarsminister William J. Perry har derfor ønsket FN-forhandlinger om et forbud velkommen.

6. Alle eller nesten alle atomvåpen må rustes ned før et forbud kan fremforhandles

Utenriksminister Brende mener at et forbud mot atomvåpen må komme som en av de siste komponentene i nedrustningsarkitekturen, dvs. først når alle eller nesten alle atomvåpen er rustet ned. Han mener altså - som USA og Russland - at atomvåpen skal fortsette å være lovlige våpen i all overskuelig framtid, til en situasjon med global fred på magisk vis har oppstått som gjør det mulig for atomvåpenstatene å kvitte seg med sine arsenaler. Det er en resignert og risikabel tilnærming. Målet med et forbud mot atomvåpen er jo nettopp å skapeforutsetninger for nedrustning, og dermed for fred. Internasjonale lover – og lover i samfunnet generelt – blir vedtatt for å endre en faktisk situasjon, ikke for å bekrefte at et problem har blitt løst. Alle andre våpenforbud i folkeretten, for eksempel forbudene mot kjemiske og biologiske våpen, har kommet på plass mens våpnene vitterlig fortsatt eksisterer og potensielt kan brukes. Forbudene er uunnværlige juridiske og politiske verktøy i en kontinuerlig prosess for å styrke normen mot bruk, hindre spredning og påskynde nedrustning. Ønsker man et rettslig bindende rammeverk for å sikre en verden fri for atomvåpen kan man ikke sette seg ned og vente på godvær, da må man være villig til å gå foran og etablere dette rammeverket. Det er det flertallet i FN nå endelig gjør. Brende mener at Stortingets atomforlik sier at Norge ikke skal arbeides med det rettslige rammeverket før etter at nedrustningen er fullført. Det er en absurd tolkning, som betyr at Stortinget i så fall har sendt et oppdrag til framtidige generasjoner - i en fjern framtid der atomvåpen ikke lenger utgjør en trussel. Det er svært overraskende for Norsk Folkehjelp at Arbeiderpartiet til tross for sitt uttalte mål om et forbud mot atomvåpen har gitt stilltiende samtykke til regjeringens tolkning av atomforliket.

7. Sikkerhetssituasjonen gjør at vi ikke kan fremforhandle et forbud nå

Nettopp i det vanskelige internasjonale sikkerhetsklimaet vi har nå er det viktigere enn noensinne å styrke normen mot atomvåpen, istedenfor å støtte opp om atomvåpenstatenes innsats for å bevare atomvåpen som lovlige og legitime – slik regjeringen nå gjør. Tidligere forsvarsminister i USA William J. Perry er blant dem som advarer om at faren for bruk av atomvåpen nå er større enn under den kalde krigen. Derfor er det viktig å få fart i det multilaterale arbeidet med kjernefysisk nedrustning, som har vært fastlåst i 20 år. Et forbud mot atomvåpen vil øke alle staters sikkerhet.

8. Et forbud vil gjøre det vanskeligere å oppnå enighet med Russland om nedrustning

Dette har blant annet NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg sagt, mens utenriksminister Børge Brende har gitt uttrykk for at et forbud risikerer å vanskeliggjøre arbeidet med nedrustning i andre fora. Det er ikke mulig for oss å se noen logikk i dette argumentet, og vi kan bare oppfordre Stoltenberg og Brende til å utdype hvordan de mener at et forbud i praksis kan gjøre dette arbeidet vanskeligere.

9. Et forbud vil avlede oppmerksomheten fra andre initiativer

Det har ikke vært multilaterale forhandlinger om kjernefysisk nedrustning på over 20 år, på grunn av motstand fra atomvåpenstater. Ved å fremforhandle en forbudsavtale kan vi bidra til å løse denne fastlåste situasjonen. Forhandlinger om en avtale som forbyr atomvåpen kan selvfølgelig skje parallelt med alle andre initiativer som kan fremme kjernefysisk nedrustning. Det er ikke slik at man må velge.