Hjem Vårt arbeid Land vi jobber i Asia Myanmar Humanitær nedrustning i Myanmar

Humanitær nedrustning i Myanmar

Humanitær nedrustning i Myanmar

Myanmars mineproblem er et resultat av tiår med etniske minoriteters kamp for selvstyre.

Alle parter i konflikten, inkludert Myanmars væpnede styrker, har brukt landminer. Omfanget av mineproblemet er ikke kjent, heller ikke antall ulykker. Men det er trolig snakk om tusenvis.

Minekonvensjonen: Ikke statspart

Klasekonvensjonen: Ikke statspart

Norsk Folkehjelp begynte med humanitær nedrustning i Myanmar i 2012. Vi startet med karlegging av problemet for deretter å begynne en systematisk prosess med planlegging og prioritering. Et grundig forarbeid gjør ryddejobben mer effektiv og sikrer også at frigitte områder kommer befolkningen til gode.

Norsk Folkehjelp bistår også Myanmar med å bygge opp sin egen kapasitet på minerydding, og har vært med på å utarbeide utkast til nasjonale standarder og en nasjonalt strategi for humanitær nedrustning. 

 

Nyheter fra Myanmar:

Kartlegger miner for første gang i Myanmar

I landet som er ranket som nummer tre i verden i forhold til antall mineulykker går det i museskritt fremover. Ennå får ingen landminer r...
22.05.2014 | Tekst og foto: Jo Straube

Historisk avtale om minerydding på plass i Myanmar

Etter mange års borgerkrig, sliter Myanmar med et betydelig landmineproblem. Onsdag 26. september signerte Norsk Folkehjelp en avtale med...
09.10.2012 | Tine Solberg Johansen

Raske fakta

500 000 mennesker i Myanmar er flyktninger i eget land på grunn av en konflikt i den østlige delen av landet.

Ytterligere 140 000 har flyktet til Thailand.

Norsk Folkehjelp har vært engasjert i langsiktig utviklingssamarbeid i Myanmar siden 2004.

Ifølge Landmine Monitor har Myanmar også et problem med eksplosive rester etter andre verdenskrig, inkludert bombekastere, granater og annet krigsmateriell.

Utviklingssamarbeid i Myanmar

Norsk Folkehjelp jobber med å styrke det sivile samfunn ved å fremme utvikling av lokale organisasjoner og å støtte deres innsats for å bedre levekårene i de samfunnene der de er aktive.